Faste – med Peter HalldorfPrøve

Når livet blir bønn    

Det finnes øyeblikk av nåde da sinnet verken er opptatt av sult eller brød, men av Guds barmhjertighet. Dette øyeblikket kalles bønn. Når mennesket av hele sitt hjerte vender seg til Gud – for Guds egen skyld. 

Hemmeligheten bak en slik bønn er ikke å finne fram til den rette metoden eller de rette ordene, men at Ånden ber i oss. Jesus er vår læremester i bønnens skole, først og fremst ved at han fyller hjertet vårt med bønnens Ånd. 

Bønn er ikke noe vi gjør. I så fall ville oppfordringen om å «be uavbrutt» ikke bare være umulig å oppfylle, den ville bli en byrde, og bønn bare nok en aktivitet der vi måtte prestere. 

Bønn er noe Gud gjør. «Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere?» utbryter Paulus. Den hellige ånd er den som egentlig ber i enhver kristen. I vårt indre finnes det en skjult bønn som vi ikke engang er bevisst selv. En bønneflamme brenner dag og natt i dypet av vårt vesen – selv når vi sover. «Jeg sover, men hjertet våker», vitner den bedende i Høysangen. 

Øyeblikket av nåde er når vi fornemmer at Åndens bønn stiger opp av hjertet med «sukk uten ord». Vi blir forent med Jesus i hans bønn til Faderen. Vi glemmer oss selv og våre behov. Tankene faller til ro. Vi ber ikke lenger om noe. Vi tenker verken på sulten eller på brødet. Vi blir mettet av Guds barmhjertighet som fyller oss med takknemlighet, men også med empati for alt det skapte. Det er ikke lenger vi som ber, nå ber Kristus i oss. 

Når hjertet ber av seg selv, alltid og overalt, kan ingenting hindres av bønnen, og ingenting hindrer bønnen. 

Gud, la Ånden komme oss til hjelp i vår svakhet, så vi vender vårt hjerte til deg, du vårt sanne hjem. Amen.