Hellig hvile 5 dagers leseplanPrøve

 FORTÆRENDE ILD

Det burde vært et "Slipp unna alt ansvar" kort du kunne spille de dagene når livet bare er for vanskelig, dager når alt inni deg bare vil ha et øyeblikks stillhet. Den tanken gikk gjennom hodet mitt mens jeg lå strakt ut på gulvet.  

Jeg var ikke klar over hvor overraskende legende kalde treplanker kunne være for kroppen. Jeg var ikke klar over de mange sidene av fred og hvile som er tilgjengelig når du legger deg ned for deg selv med vilje. Fred kommer i mange former. På denne dagen kom den i form av en ti minutters suspensjon i midten av kaoset som hadde blitt livet mitt. Det var ingen tid å avse for å gjøre det riktig. Ikke tid til en lang, uavbrutt pause for meg selv til å samle krefter. Ingen tid til pedikyr. Ingen te og kjeks. Ingen karamell macchiato. Ingen bad med salt fra Dødehavet.  

Nei, på denne dagen ville ikke tiden tillate meg å ta vekk utslittheten gjennom mine normale aktiviteter. Derfor gjorde jeg hva en hvilken som helt fornuftig utbrent person ville ha gjort etter å ha hentet barna fra barnehagen. Jeg satt dem foran tv ’en med snaks og la meg ned på gulvet. Ryggen mot tregulvet, hånd flatene ned, og lukket igjen øynene. I det øyeblikket av økt fokusering, følte jeg en begynnende fred kommer over kroppen min.  

Fred kom sakte. Det var som om Gud selv gjorde en guddommelig utånding som frigjorde en ny styrke inni meg. Jeg inhalerte det. Jeg klinget meg til øyeblikket, trengte at det måtte vare bare litt lenger. Jeg trengte noe mer til å tilfredsstille min lengsel etter hvile. Ikke et ønske om mer søvn, men en lengsel etter å være uten sjel. Når jeg tenker etter så var det kanskje ikke at jeg trengte og bli fylt opp, men heller at jeg trengte å bli helt ut. Uavhengig av hvilken vei energien fløy, så var noe stort på gang på gulvet.  

Stemmene til barna mine runget ut en gledelig latter i respons til tegnefilmen de så på. Innvending lo jeg sammen med dem. Smilet som kom smygende over meg ble bare midlertidig avbrutt av at hunden slikket meg i ansiktet og at minsten krabbet over beinet mitt. Det var en slurvete ro, men den var min. Det var fred i midten av en mental storm.  

Jeg kunne klage, men det ville vært til ingen nytte. Hvis jeg skal være helt ærlig har jeg selv skylden for denne stormen. Jeg skapte den. Jeg ga næring til den. Kontinuerlig involverte og dro jeg andre inn i den sammen med meg. Det var ikke meningen å gjøre det. Det er bare en realitet av det livet jeg skapte.  

Du skjønner, jeg er en som handler. Hvis jeg ikke gjør noe, kaster jeg bort tiden. I alle fall var det hva jeg tenkte frem til for noen få år siden da jeg fant meg selv titte opp på det halvt selvtilfredse ansiktet til mannen min mens jeg lå i en utsatt posisjon, "Hva i all verden er det du gjør på gulvet?" Bare et svar kom i tankene - brenner.  

Bildet som kom til meg var av ved som ble fortært av flammer. Jeg var veden, jeg var brent opp, og livet jeg hadde skapt, konsumerte alt jeg hadde av verdi. Men denne dagen var jeg veden som ble fortært av en evig flamme. En flamme med kraften til å ødelegge den tunge travelheten, og gjenopplive en sult etter å dyppe ned i kilden til denne rare, uryddige hvilen jeg fant. Sulten til å komme nær den hellige hvilens tilfluktssted.