Samtaler med GudPrøve

Herren leder oss med sin stemme og vi responderer med vår. Er det ikke logisk at han som kaller seg selv for Ordet kommuniserer kontinuerlig? Og at han, som skapte oss til å ha samfunn med han, ofret seg selv for at vi kunne vende oss mot han, og vet hva vi vil si før vi sier det, liker å høre våre stemmer snakke til han?  

Heldigvis er aldri denne samtalen, den mest meningsfulle samtalen, basert på vår godhet, oppnåelser eller kvaliteten på våre spørsmål. Privilegiet å få høre og bli hørt er ene og alene basert på offeret Jesus gjorde.  

Samtalen begynner når Herren strekker seg mot oss. Gud er kjærlighet og hans kjærlighet må strekke seg etter relasjon. Vårt ansvar er å gjenkjenne hans stemme og respondere på den. Da svarer han trofast. I dette samspillet nyter vi hans nærvær, adlyder og har tillit. Jeg tror det var denne pågående samtalen Paulus oppmuntret til da han sa “be uten opphold.” Enten så lytter vi til Herren eller så uttrykker vi noe for han og venter i forventning på hans respons. Dette er plikten og gleden i våre liv. Til slutt finner vi ut at vi ikke kan leve uten Herren over samtalene. Vi simpelthen må bare be.

Bønn er uunngåelig oppbyggende og styrkende. Samtalene våre med Gud åpner opp for visdom og etterlater seg fred. Når vi ikke vet hvordan vi skal gå videre, er bønn det neste ansvarsfulle steget. Det er en lettelse. Det er lett. Det er hvile.  

Å snakke med og lytte til Gud er den naturlige responsen på vårt behov for samfunn med han—akkurat nå. Som Tevya’s oppriktige samtaler med Gud i Fiddler on the Roof, snakker og lytter vi hele dagen lang i løpet av våre helt ordinære dager. Herren kaller hele tiden og venter på at vi skal skifte fokus. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor det tar oss så lang tid å gi oss hen i relasjonen. Når vi snur oss, da er vi midt i han—som er svaret.