Samtaler med GudPrøve

Selv om hun hadde dratt til himmelen flere år før jeg giftet meg inn i familien, har jeg hørt mange historien om min manns bestemor Emma Bald Ekhoff. Hennes arv var hennes lidenskapelige bønner. En venn fortalte, «Emmas bønner rørte himmelen.» Så du kan se for deg begeistringen min da jeg en ettermiddag gikk igjennom noen gamle bokser og vi kom over noe av Emmas kjøkken-krimskrams, og blant de nedstøvede tingene var journalen hennes! Jeg åpnet det lille, brune volumet og begynte å lese med stor forventning. Det var et innlegg for nesten hver dag i året 1942. Jeg leste til det siste ordet, så lukket jeg det og satt det vekk. Her er den beklagelige sannheten: Det var ingenting der. 

3. Mars: «Strøk tøy og sydde igjen hull på sokker.» 

8. Mars: «Alle gikk i kirken. Douglas var på besøk til middag. En del vind.» 

9. Mars: «Ryddet i kjelleren. Vakker dag. Skrev brev.» 

Interessant? Ja, fordi dette var detaljer fra et eldre bondeliv. Men det var bare et glimt av rammeverket. Den mest lidenskapelige setningen på et år av innlegg var, «I dag er Dicks (mannen hennes') bursdag. Jeg elsker han masse.

Tenk over dette med meg. Hva tror du det hadde ment for meg å ha livsmottoet hennes, eller målet hennes for året? Hvor betydelig ville en nøtt av praktisk Gudgitt råd, eller enda bedre hva hun elsket med Jesus og hvorfor? Hvor fantastisk hadde det vært å ha bare en enkel skreven bønn–bare en? 

Emmas lille bok er foran meg nå, og jeg må undre: Ville hun skrevet den annerledes om hun visste hvor mye jeg ønsket å vite om hennes forhold til Gud? Ville hun ha ønsket at hennes erfaringer i bønner skulle bli inkludert i bønneboken min? Det ville hun helt sikkert. 

Sytti år fra nå når boksen med våre nedstøvede ting blir åpnet av en generasjon vi aldri har møtt, hvilken hilsen vil renne fram i lyset fra loftvinduet? Er det noe vi ville sagt om familie? Om TRO? Er det en bønn i hjertene våre for de som kommer etter oss?

Våre personlige samtaler med Gud er verdifulle–veldig verdifulle, og de har det mektige potensialet å kunne røre ved generasjoner vi aldri vil møte.