Saken om Jesu oppstandelsePrøve

Svar til kritikk av oppstandelsen 

En av påstandene som kritikere trekker fram mot Jesu oppstandelse er at ‘Kristus ikke egentlig døde på korset!’ Denne anklagen har blitt kjent som ‘besvimelsesteorien’. Teorien går ut på at Jesus hadde besvimt eller mistet bevistheten av utmattelse, smerte og stort blodtap. Og videre, at da han ble lagt i graven, kom han tilbake til seg selv på grunn av den kjølige luften eller fuktigheten i graven. Senere, da han fikk tilbake bevisstheten, kom han ut og og viste seg for sine disipler, som feiltolket og trodde han hadde stått opp fra døden!

I motsetning til denne teorien trenger man å vite at i følge romersk skikk måtte de romerske bøddlene bøte med sine egne liv hvis en fange rømte fra dem. Evangeliets vitner bekrefter det faktum at Jesus var død på korset og at dette ble bekreftet av en romersk soldat som forsikret seg om det ved å spidde et spyd inn i siden hans som førte til at blod og vann strømmet ut. Det var etter denne bekreftelsen at soldatene ble enige om at det ikke var nødvendig å brekke beina hans for å få fortgang på dødsprosessen. 

Videre høres besvimelsesterorien ganske rimelig ut, helt til du tar noen veldig viktige spørsmål med i betraktning, som er: A. Er det mulig at han kunne ha overlevd tre dager i en fuktig grav, uten mat, vann eller medisinsk tilsyn? B. Ville han ha overlevd svøpt inn i gravklær? C. Ville han hatt styrke til å komme seg fri fra gravklærne? D. Kunne han ha dyttet den tunge steinen vekk fra gravåpningen og på samme tid overvunnet de romerske vaktene? D. Etter det måtte han ha gått flere kilometer på føtter som hadde blitt gjennomboret med nagler. Disse spørsmålene og mange flere utfordrer denne teorien. 

Med denne teorien er det faktisk nødt til å følge flere spørsmål enn svar når det angår oppstandelsen. Den tyske kritiskeren David Strauss, som ikke tror på oppstandelsen i det hele tatt, skriver i boken sin ‘The Life of Jesus for the People’: “Det er umulig at en som akkurat har kommet fra graven, halvt død, som krøp rundt svak og dårlig, som trengte medisinsk behandling, bandasjering, styrkeoppbygging, og lindrende omsorg, som til slutt bukket under for lidelsene, noensinne kunne gitt disisplene inntrykk av at han var seirende over døden og graven, og at han var fyrste over liv. Dette lå til grunn for deres framtidige forkynnelse. En slik gjenoppliving kunne bare ha svekket inntrykket han hadde gitt dem i løpet av livet og i døden, eller i beste fall ha gitt dem en vemodig lengsel i stemmen, men kunne ikke på noen som helst måte ha forandret sorgen deres til entusiasme eller endret deres ærbødighet til lovprisning.”