1 Mosebok 48:1-22 - Compare All Versions

Del

En tid etter kom noen og sa til Josef: Din far er syk. Han tok da med seg begge sønnene sine, Manasse og Efra’im. De fortalte det til Jakob og sa: Din sønn Josef er kommet til deg. Da gjorde Israel seg sterk og satte seg opp i sengen. Og Jakob sa til Josef: Gud Den Allmektige åpenbarte seg for meg i Lus i Kana’ans land og velsignet meg. Og han sa til meg: Se, jeg vil gjøre deg fruktbar og tallrik og gjøre deg til en mengde folkeslag. Og jeg vil gi din ætt etter deg dette landet til evig eiendom. Dine to sønner som ble født deg i landet Egypt, før jeg kom til deg her i Egypt, de skal nå være mine. Efra’im og Manasse skal tilhøre meg likesom Ruben og Simeon. Men de barna som du senere får, skal være dine egne, og de skal kalles ved sine brødres navn i det landet de skal arve. Og jeg - da jeg kom fra Mesopotamia, døde Rakel fra meg på veien gjennom Kana’ans land, da vi ennå hadde et stykke vei igjen til Efrat. Og jeg begravde henne der på veien til Efrat*, det er Betlehem. Da Israel fikk se Josefs sønner, spurte han: Hvem er det? Josef sa til sin far: Det er mine sønner, som Gud har gitt meg her. Da sa han: Kjære, kom hit til meg med dem, så vil jeg velsigne dem. Israels øyne var svekket av alder så han ikke kunne se. Josef førte guttene bort til ham, og han kysset dem og tok dem i favn. Og Israel sa til Josef: Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle få se ansiktet ditt mer, og nå har Gud endog latt meg få se dine barn! Så førte Josef dem bort fra hans knær, og han bøyde seg med sitt ansikt til jorden. Så tok Josef dem begge, Efra’im i sin høyre hånd mot Israels venstre, og Manasse i sin venstre hånd mot Israels høyre, og førte dem fram til ham. Men Israel rakte ut sin høyre hånd og la den på Efra’ims hode, enda han var den yngste, og sin venstre hånd la han på Manasses hode. Han la armene i kors, selv om Manasse var den førstefødte. Så velsignet han Josef og sa: Den Gud som var Abrahams og Isaks Gud - for hans åsyn vandret de - den Gud som var min hyrde fra jeg ble til og inntil denne dag, den engel som forløste meg fra alt ondt, han velsigne guttene, så de må kalles med mitt navn, og med Abrahams og Isaks, mine fedres navn. Og må de vokse til en stor skare på jorden. Da Josef så at hans far la sin høyre hånd på Efra’ims hode, syntes han ille om det, og han grep sin fars hånd for å flytte den fra Efra’ims hode over på Manasses hode. Josef sa til sin far: Ikke så, far! For dette er den førstefødte. Legg din høyre hånd på hans hode! Men hans far ville ikke. Han sa: Jeg vet det, min sønn, jeg vet det! Han skal også bli til et folk, han skal også bli stor. Men likevel skal hans bror, som er yngre, bli større, og hans ætt skal bli til en mengde folkeslag. Så velsignet han dem den dagen og sa: Ved deg skal Israel velsigne og si: Gud gjøre deg som Efra’im og Manasse! Og han satte Efra’im foran Manasse. Og Israel sa til Josef: Se, jeg dør. Men Gud skal være med dere og føre dere tilbake til fedrenes land. Og jeg gir deg et høydedrag mer enn dine brødre, jeg har tatt det fra amorittenes hånd med mitt sverd og min bue.

En tid etter at dette hadde hendt, ble det sagt til Josef: «Faren din er syk.» Da tok han med seg de to sønnene sine, Manasse og Efraim. Det ble meldt til Jakob at Josef, sønnen hans, var kommet til ham. Da gjorde Israel seg sterk og satte seg opp i sengen. Jakob sa til Josef: Gud, Den veldige, viste seg for meg i Lus i Kanaan og velsignet meg. Han sa til meg: «Se, jeg vil gjøre deg fruktbar og tallrik og gjøre deg til en forsamling av mange folk. Jeg gir etterkommerne dine dette landet til en evig eiendom.» Nå skal de to sønnene som ble født deg i Egypt før jeg kom hit, være mine. Efraim og Manasse skal være mine slik Ruben og Simon er det. Men de barna du fikk etter dem, skal være dine. De skal ha navn etter brødrene sine i landet de skal arve. Da jeg kom fra Paddan, døde Rakel fra meg på reisen. Det var i Kanaan, et stykke før vi kom til Efrat. Jeg gravla henne der på veien til Efrat, det er Betlehem. Så fikk Israel se sønnene til Josef. «Hvem er disse?» spurte han. «Det er sønnene mine, som Gud har gitt meg her», svarte Josef. Da sa Jakob: «Kom til meg med dem, så jeg kan velsigne dem!» Israels øyne var tynget av alder, så han nesten ikke kunne se. Josef førte dem til ham, og hans far kysset og omfavnet dem. Israel sa til Josef: «Jeg trodde ikke jeg skulle få se ansiktet ditt igjen, men nå har Gud til og med latt meg se barna dine!» Så tok Josef dem ned fra fanget hans og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Siden tok Josef begge to og leide dem bort til ham, Efraim i den høyre hånden, til venstre for Israel, og Manasse i den venstre hånden, til høyre for Israel. Men Israel strakte ut den høyre hånden sin og la den på hodet til Efraim, enda han var yngst, og den venstre hånden la han på hodet til Manasse. Han krysset altså armene. Men Manasse var den eldste. Så velsignet han Josef og sa: «Mine fedre, Abraham og Isak, levde for Guds ansikt. Gud har vært min hyrde fra første stund til denne dag, engelen som har løst meg ut fra alt ondt. Måtte han velsigne guttene! Gjennom dem skal navnet mitt leve, og navnet til Abraham og Isak, mine fedre. Måtte de vokse og bli tallrike i landet!» Josef så at faren la den høyre hånden sin på hodet til Efraim, og han mislikte det. Han tok farens hånd for å flytte den fra Efraims hode til Manasses. «Ikke slik, far!» sa Josef til faren. «For dette er den førstefødte, legg den høyre hånden på hodet hans!» Men faren nektet. Han sa: «Jeg vet det, min sønn, jeg vet det! Også han skal bli til et folk, også han skal bli stor, men broren hans, som er yngre, skal bli større. Ætten hans skal bli til mange folkeslag.» Så velsignet han dem den dagen og sa: «Ved deg skal Israel velsigne og si: Måtte Gud gjøre deg som Efraim og Manasse!» Han satte altså Efraim foran Manasse. Siden sa Israel til Josef: «Nå skal jeg dø. Men Gud vil være med dere og føre dere tilbake til fedrenes land. Jeg gir deg en bergrygg mer enn brødrene dine. Den har jeg med sverd og bue tatt fra amorittene.»

En tid etter kom de til Josef og sa: «Din far er syk.» Da tok han med seg de to sønnene sine, Manasse og Efraim. Det ble meldt til Jakob at Josef, hans sønn, var kommet til ham. Da gjorde Israel seg sterk og satte seg opp i sengen. Jakob sa til Josef: Gud Den Allmektige åpenbarte seg for meg i Lus i Kanaan. Han velsignet meg og sa til meg: «Jeg vil gjøre deg fruktbar og tallrik og gjøre deg til en samling av stammer. Og jeg vil gi dine etterkommere dette landet til eie for alle tider.» De to sønnene du har fått i Egypt før jeg kom hit til deg, de skal nå være mine. Efraim og Manasse skal tilhøre meg likesom Ruben og Simeon. Men de barna du siden har fått, skal være dine. De skal ha navn etter sine brødre i det landet de skal arve. Den gang jeg kom fra Mesopotamia, døde Rakel fra meg på reisen. Dette hendte i Kanaan, da vi ennå hadde et stykke igjen til Efrat. Og jeg gravla henne der ved veien til Efrat – det er Betlehem. Da Israel fikk se sønnene til Josef, spurte han: «Hvem er det?» Josef svarte: «Det er sønnene mine, som Gud har gitt meg her.» Da sa Jakob: «Kjære, kom hit til meg med dem, så jeg kan velsigne dem!» Israels øyne var svekket av alder, så han nesten ikke kunne se. Derfor førte Josef guttene bort til ham, og han kysset dem og slo armene om dem. Israel sa til Josef: «Jeg hadde ikke trodd jeg skulle se deg mer, og nå har Gud endog latt meg få se dine barn!» Så tok Josef dem ned av hans fang og bøyde seg til jorden for ham. Siden tok Josef begge i hånden, Efraim i den høyre, til venstre for Israel, og Manasse i den venstre, til høyre for Israel, og leide dem fram til ham. Men Israel rakte ut sin høyre hånd og la den på hodet til Efraim, enda han var den yngste, og sin venstre la han på hodet til Manasse. Han la altså armene i kors; for Manasse var jo den eldste. Så velsignet han Josef og sa: «Mine fedre Abraham og Isak vandret for Guds åsyn. Den Gud som var min hyrde fra jeg ble født, til denne dag, engelen som fridde meg fra alt det onde, han velsigne guttene: I dem skal mitt navn leve videre, og Abrahams og Isaks, mine fedres, navn. Måtte de bli tallrike i landet!» Da Josef så at faren la sin høyre hånd på hodet til Efraim, mislikte han det. Han grep farens hånd for å flytte den fra Efraims hode over på Manasses hode. «Ikke slik, far!» sa Josef til sin far. «Dette er jo den førstefødte. Legg høyre hånden på hodet hans!» Men faren ville ikke det. Han sa: «Jeg vet det, min sønn, jeg vet det! Han skal også bli til et folk, han skal også bli stor. Men hans bror som er yngre, skal bli større, og hans ætt skal bli til en mengde folk.» Så velsignet han dem den dagen og sa: «Når Israel vil velsigne, skal de nevne dere og si: Gud gjøre deg som Efraim og Manasse!» Han satte altså Efraim foran Manasse. Siden sa Israel til Josef: «Nå skal jeg dø. Men Gud vil være med dere og føre dere tilbake til fedrenes land. Jeg gir deg en bergrygg mer enn dine brødre; den har jeg tatt fra amorittene med mitt sverd og min bue.»

Etter at dette hadde hendt, skjedde det at det ble sagt til Josef: «Se, din far er syk.» Da tok han med seg sine to sønner, Manasse og Efraim. Det ble fortalt til Jakob: «Se, din sønn Josef kommer til deg.» Israel samlet den kraften han hadde og satte seg opp i sengen. Så sa Jakob til Josef: «Den Allmektige Gud viste seg for meg i Lus i Kanaans land, og Han velsignet meg. Han sa til meg: ‘Se, Jeg skal gjøre deg fruktbar og gjøre deg meget tallrik, og Jeg gjør deg til en skare av folkeslag. Jeg skal gi dette landet til din slekt etter deg som en evig eiendom.’ Se nå, de to sønnene dine, Efraim og Manasse, som ble født til deg i Egypt, før jeg kom ned til deg i Egypt, de skal være mine. Slik Ruben og Simeon er mine, skal de også være mine. Men de barna du blir far til etter dem, skal være dine; i det landet de får, skal de kalles med navnene til sine brødre. Og jeg, da jeg kom fra Paddan, døde Rakel ved min side i Kanaans land, bare et lite stykke vei fra Efrat. Jeg begravde henne der ved veien til Efrat, det er Betlehem.» Da så Israel Josefs sønner og sa: «Hvem er disse?» Josef sa til sin far: «Disse er mine sønner, som Gud har gitt meg her.» Og han sa: «Jeg ber deg, før dem bort til meg, så skal jeg velsigne dem.» Israels øyne var blitt svake med alderen, så han kunne ikke se. Så Josef førte dem bort til ham, og han kysset dem og omfavnet dem. Israel sa til Josef: «Jeg hadde ikke forventet at jeg skulle få se ditt ansikt. Men se, nå har Gud også vist meg din slekt!» Så førte Josef dem bort fra plassen ved knærne hans, og han bøyde seg ned med ansiktet mot jorden. Josef tok dem begge, Efraim med sin høyre hånd mot Israels venstre hånd, og Manasse med sin venstre hånd mot Israels høyre hånd, og førte dem bort til ham. Så rakte Israel fram sin høyre hånd og la den på hodet til Efraim, som var den yngste, og sin venstre hånd la han på hodet til Manasse. Slik la han hendene sine i kors, selv om Manasse var den førstefødte. Han velsignet Josef og sa: «Den Gud som mine fedre vandret med – Abraham og Isak vandret for Hans ansikt – Den Gud som har vært min Hyrde fra jeg ble til og helt til denne dag, Engelen, min Forløser fra alt ondt, Han velsigne guttene! I dem skal mitt navn nevnes, og mine fedre, Abrahams og Isaks navn. Må de vokse og bli store på jordens midte!» Da Josef så at hans far la den høyre hånden på Efraims hode, var dette galt i hans øyne. Derfor grep han tak i hånden til sin far for å ta den bort fra Efraims hode og legge den på Manasses hode. Josef sa til sin far: «Ikke slik, min far, for denne er den førstefødte. Legg din høyre hånd på hodet hans!» Men hans far avviste det og sa: «Jeg vet det, min sønn, jeg vet det. Han skal også bli et folk, og han skal også bli stor. Likevel skal hans yngre bror bli større enn ham, og hans slekt skal bli til folkeslagenes fylde.» Så velsignet han dem på den dagen og sa: «Ved deg skal Israel velsigne og si: Må Gud gjøre deg som Efraim og Manasse!» Slik satte han Efraim foran Manasse. Så sa Israel til Josef: «Se, jeg skal dø, men Gud skal være med dere og føre dere tilbake til landet til deres fedre. Jeg gir deg en del mer enn dine brødre, et område jeg tok fra amorittenes hånd med mitt sverd og min bue.»

Nogen tid efter kom de og sa til Josef: Din far er syk. Da tok han begge sine sønner med sig, Manasse og Efra'm. Og de meldte det til Jakob og sa: Din sønn Josef er kommet til dig. Da gjorde Israel sig sterk og satte sig op i sengen. Og Jakob sa til Josef: Den allmektige Gud åpenbarte sig for mig i Luz i Kana'ns land og velsignet mig og sa til mig: Se, jeg vil gjøre dig fruktbar og tallrik og gjøre dig til en mengde folkeslag, og jeg vil gi din ætt efter dig dette land til evig eiendom. Og dine to sønner som du har fått i Egyptens land, før jeg kom til dig her i Egypten, de skal nu være mine; Efra'm og Manasse skal tilhøre mig likesom Ruben og Simeon. Men de barn som du har fått efter dem, skal være dine; de skal kalles efter sine brødre i deres arvelodd. For da jeg kom fra Mesopotamia, døde Rakel fra mig i Kana'ns land på reisen, da vi ennu hadde et stykke vei igjen til Efrat; og jeg begravde henne der på veien til Efrat, det er Betlehem. Da Israel fikk se Josefs sønner, spurte han: Hvem er det? Josef svarte sin far: Det er mine sønner, som Gud har gitt mig her. Da sa han: Kjære, kom hit til mig med dem, så vil jeg velsigne dem. Men Israels øine var sløve av alderdom, han kunde ikke se; og Josef førte dem bort til ham, og han kysset dem og tok dem i favn. Og Israel sa til Josef: Jeg hadde ikke tenkt å få se ditt ansikt, og nu har Gud endog latt mig få se dine barn. Så førte Josef dem bort fra hans knær og bøide sig til jorden for ham. Siden tok Josef dem begge, Efra'm i sin høire hånd mot Israels venstre og Manasse i sin venstre hånd mot Israels høire, og førte dem frem til ham. Og Israel rakte ut sin høire hånd og la den på Efra'ms hode, enda han var den yngste, og sin venstre hånd på Manasses hode; han la sine hender således med vilje, for Manasse var den førstefødte. Og han velsignet Josef og sa: Den Gud for hvis åsyn mine fedre Abraham og Isak vandret, den Gud som var min hyrde, fra jeg blev til og til denne dag, den engel som forløste mig fra alt ondt, han velsigne guttene, så de må kalles med mitt navn og med mine fedre Abrahams og Isaks navn, og bli meget tallrike i landet. Da Josef så at hans far la sin høire hånd på Efra'ms hode, syntes han ille om det, og han grep sin fars hånd for å føre den fra Efra'ms hode bort på Manasses hode. Og Josef sa til sin far: Ikke så, far! For denne er den førstefødte; legg din høire hånd på hans hode! Men hans far vilde ikke det, og han sa: Jeg vet det, min sønn, jeg vet det. Han skal og bli et folk, han skal og bli stor; men enda skal hans yngre bror bli større enn han, og hans ætt skal bli en mengde folkeslag. Så velsignet han dem samme dag og sa: Ved dig skal Israel velsigne og si: Gud gjøre dig som Efra'm og som Manasse! Og han satte Efra'm foran Manasse. Og Israel sa til Josef Se, jeg dør, men Gud skal være med eder og føre eder tilbake til eders fedres land. Og jeg gir dig fremfor dine brødre et stykke land som jeg tar fra amorittenes hånd med mitt sverd og min bue.