Apostlenes gjerninger 28:1-15 - Compare All Versions

Del

Da vi nå var reddet, fikk vi vite at øya hette Malta. Innbyggerne der viste ikke liten vennlighet mot oss. De tente et bål og tok seg av oss alle sammen, da det hadde begynt å regne og var kaldt. Paulus hadde sanket sammen en haug med kvister og lagt på bålet. Da krøp det en orm ut på grunn av heten og bet seg fast i hånden hans. Da innbyggerne så dyret henge ned fra hånden hans, sa de til hverandre: Denne mannen er sikkert en morder, siden Rettferdigheten ikke lar ham leve enda han er reddet fra havet. Men han ristet dyret av seg inn i ilden, uten å ha noe men av det. De ventet da at han skulle hovne opp eller falle død om med det samme. Da de hadde ventet lenge, og så at det ikke skjedde noe usedvanlig med ham, kom de på andre tanker, og sa at han var en gud! I nærheten av dette stedet lå det en gård, som tilhørte en mann som hette Publius og var den fremste mannen på øya. Han tok imot oss og viste oss vennlighet og gjestfrihet i tre dager. Nettopp da lå far til Publius meget syk av feber og dysenteri. Paulus gikk da inn til ham og ba og la hendene på ham og helbredet ham. Da dette var skjedd, kom også andre der på øya som var syke, og ble helbredet. De viste oss også stor ære, og da vi skulle dra derfra, førte de om bord i skipet det vi kunne ha bruk for. Etter tre måneder seilte vi videre med et skip som hadde ligget i vinteropplag ved øya. Det var fra Aleksandria og hadde Tvillingene* som skipsmerke. Senere anløp vi Syrakus og ble der i tre dager. Derfra reiste vi langs kysten til vi kom til Regium. Dagen etter ble det sønnavind, så vi kom til Puteoli etter to dagers seilas. Her fant vi brødre. De ba oss å bli sju dager hos dem, og så fortsatte vi til Roma. Brødrene der hadde fått høre om oss, og møtte oss helt ute ved Forum Appii og Tres Tabernæ. Da Paulus så brødrene, takket han Gud og fattet mot.

Da vi var reddet, fikk vi greie på at øya het Malta. Innbyggerne der var uvanlig hjelpsomme mot oss. De tok seg av oss alle sammen og tente et bål, for det hadde begynt å regne, og det var kaldt. Paulus hadde sanket sammen en haug med kvister og lagt på bålet. Da krøp en slange ut på grunn av heten og hogg seg fast i hånden hans. Da innbyggerne så dyret henge ned fra hånden hans, sa de til hverandre: «Den mannen er sikkert en morder, siden rettferdighetens gudinne ikke lar ham leve, enda han er reddet fra havet.» Men Paulus ristet slangen av seg og inn i ilden uten å ha mén av det. De ventet at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om. Men da de hadde ventet og sett på ham en lang stund uten at det skjedde noe uvanlig med ham, slo de helt om og sa at han måtte være en gud. I nærheten av dette stedet lå det et gods som var eid av den fremste mannen på øya, han het Publius. Han tok vennlig imot oss som sine gjester i tre dager. Far til Publius lå akkurat da syk, plaget av feber og dysenteri. Paulus gikk inn til ham, han ba og la hendene på ham og helbredet ham. Etter dette kom også de andre som var syke der på øya, og de ble helbredet. De gjorde stor ære på oss, og da vi skulle seile derfra, forsynte de oss med det vi trengte. Tre måneder senere seilte vi videre med et skip som hadde ligget i vinteropplag på øya. Det var fra Aleksandria og hadde Tvillingene som skipsmerke. Vi anløp Syrakus, hvor vi lå tre dager, og seilte videre derfra langs kysten fram til Regium. Dagen etter fikk vi sønnavind og nådde Puteoli på to dager. Her møtte vi søsken, og de ba oss bli hos dem en uke. Så kom vi til Roma. Søsknene der hadde fått høre om oss og møtte oss helt ute ved Forum Appii og Tres Tabernæ. Paulus takket Gud da han så dem, og fikk nytt mot.

Da vi var reddet, fikk vi greie på at øya hette Malta. Innbyggerne der var svært hjelpsomme mot oss. De tok seg av oss alle sammen og tente et bål, for det regnet, og det var kaldt. Paulus hadde sanket sammen en haug med kvister og lagt på bålet. Da krøp en orm ut på grunn av heten, og den bet seg fast i hånden hans. Da innbyggerne så dyret henge ned fra hånden hans, sa de til hverandre: «Den mannen er sikkert en morder, siden rettferdighetens gudinne ikke lar ham leve, enda han er reddet fra havet.» Men Paulus ristet ormen av seg og inn i ilden uten å ha mén av det. De ventet bare at han skulle hovne opp eller straks falle død om. Da de hadde ventet lenge uten å se at det skjedde noe uvanlig med ham, slo de helt om og sa at han måtte være en gud. I nærheten av dette stedet lå det et gods som den fremste mannen på øya eide, han hette Publius. Han tok vennlig imot oss som sine gjester i tre dager. Far til Publius lå akkurat da syk, plaget av feber og dysenteri. Paulus gikk inn til ham, bad og la sine hender på ham og helbredet ham. Etter dette kom også de andre på øya som var syke, og de ble helbredet. De gjorde stor ære på oss, og da vi reiste, forsynte de oss med det vi trengte. Tre måneder senere seilte vi videre med et skip som hadde ligget i vinteropplag på øya. Det var fra Aleksandria og hadde tvillingene som skipsmerke. Vi anløp Syrakus, hvor vi lå tre dager, og seilte videre derfra langs kysten fram til Regium. Dagen etter fikk vi sønnavind og nådde Puteoli på to dager. Her støtte vi på brødre, som bad oss bli hos dem en uke. Og så kom vi til Roma. Brødrene der hadde fått høre om oss og møtte oss helt ute ved Forum Appii og Tres Tabernæ. Paulus takket Gud da han så dem, og fikk nytt mot.

Da de var berget, fant de ut at øya ble kalt Malta. Innbyggerne viste oss uvanlig stor menneskekjærlighet. De tente et bål, både fordi det hadde begynt å regne og det var kaldt, og de ønsket oss alle velkommen. Da Paulus hadde samlet en bunt med kvister og lagt den på ilden, krøp en giftslange ut på grunn av varmen og bet seg fast i hånden hans. Da innbyggerne så dyret som hang fast i hånden hans, sa de til hverandre: «Denne mannen er utvilsomt en morder. Selv om han ble reddet fra havet, lar rettferdigheten ham likevel ikke leve.» Men han ristet slangen av seg inn i ilden og fikk ingen skade av det. De ventet imidlertid at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om. Etter at de hadde studert dette en lang stund og så at han ikke fikk noen skade, forandret de mening og sa at han var en gud. I dette området var det en eiendom som tilhørte den ledende borgeren på øya. Han het Publius, og han tok imot oss og viste oss høflig gjestfrihet i tre dager. Nå viste det seg at far til Publius lå syk med feber og dysenteri. Paulus gikk da inn til ham og ba, og han la hendene på ham og helbredet ham. Da dette hadde hendt, kom også de andre som hadde sykdommer der på øya, og de ble helbredet. De æret oss også på mange måter. Da vi skulle reise derfra, ga de oss all den provianten vi trengte. Etter tre måneder seilte vi videre på et aleksandrinsk skip med «Tvillingene» som gallionsfigur. Skipet hadde overvintret ved øya. Da vi kom til land i Syrakus, ble vi der i tre dager. Derfra dro vi rundt kysten og kom til Regium. Og etter en dag begynte sønnavinden å blåse. Dagen etter kom vi til Puteoli. Der fant vi noen brødre, og vi ble invitert til å bli hos dem i sju dager. Deretter dro vi mot Roma. Og da brødrene der hørte om oss, kom de så langt ut som til Forum Appii og Tres Tabernæ. Da Paulus så dem, takket han Gud og fikk nytt mot.

Da vi nu hadde berget oss, fikk vi vite at øen hette Malta. De innfødte viste ikke liten menneskekjærlighet mot oss; de tendte op en ild og tok sig av oss alle sammen, da det hadde begynt å regne og var koldt. Men da Paulus sanket sammen en hop tørre kvister og kastet dem på ilden, krøp en orm ut på grunn av heten og bet sig fast i hans hånd. Da nu de innfødte så dyret henge ved hans hånd, sa de til hverandre: Dette menneske er visselig en morder, som den hevnende rettferdighet ikke gir lov til å leve, skjønt han er berget fra havet. Han rystet da dyret av sig inn i ilden, og hadde intet mén av det; men de ventet på at han skulde hovne eller falle død om med det samme. Da de nu ventet lenge, og så at han ikke hadde noget ondt av det, kom de på andre tanker, og sa at han var en gud. Men nær ved dette sted hadde den første mann på øen, ved navn Publius, en gård; han tok imot oss og viste oss vennlig gjestfrihet i tre dager. Og det traff sig så at Publius'far lå meget syk av feber og blodgang; Paulus gikk da inn til ham og bad og la hendene på ham og helbredet ham. Men da dette hadde hendt, kom også de andre der på øen som hadde sykdommer, og blev helbredet. De viste oss også stor ære, og da vi fór derfra, førte de ombord i skibet det vi kunde ha bruk for. Da nu tre måneder var gått, fór vi derfra på et skib fra Aleksandria som hadde hatt vinterleie ved øen og hadde tvillingene til merke; og vi løp inn til Syrakus og blev der i tre dager; og efterat vi derfra hadde seilt rundt kysten, kom vi til Regium. Dagen efter blev det sønnenvind, så vi efter to dagers fart kom til Puteoli. Der fant vi brødre, og de bad oss bli syv dager hos dem; og så kom vi til Rom. Og da brødrene der fikk høre om oss, gikk de oss i møte derfra til Forum Appii og Tres Tabernæ; da Paulus så dem, takket han Gud og fattet mot.