Apostlenes gjerninger 28:1-15

Da de var berget, fant de ut at øya ble kalt Malta. Innbyggerne viste oss uvanlig stor menneskekjærlighet. De tente et bål, både fordi det hadde begynt å regne og det var kaldt, og de ønsket oss alle velkommen. Da Paulus hadde samlet en bunt med kvister og lagt den på ilden, krøp en giftslange ut på grunn av varmen og bet seg fast i hånden hans. Da innbyggerne så dyret som hang fast i hånden hans, sa de til hverandre: «Denne mannen er utvilsomt en morder. Selv om han ble reddet fra havet, lar rettferdigheten ham likevel ikke leve.» Men han ristet slangen av seg inn i ilden og fikk ingen skade av det. De ventet imidlertid at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om. Etter at de hadde studert dette en lang stund og så at han ikke fikk noen skade, forandret de mening og sa at han var en gud. I dette området var det en eiendom som tilhørte den ledende borgeren på øya. Han het Publius, og han tok imot oss og viste oss høflig gjestfrihet i tre dager. Nå viste det seg at far til Publius lå syk med feber og dysenteri. Paulus gikk da inn til ham og ba, og han la hendene på ham og helbredet ham. Da dette hadde hendt, kom også de andre som hadde sykdommer der på øya, og de ble helbredet. De æret oss også på mange måter. Da vi skulle reise derfra, ga de oss all den provianten vi trengte. Etter tre måneder seilte vi videre på et aleksandrinsk skip med «Tvillingene» som gallionsfigur. Skipet hadde overvintret ved øya. Da vi kom til land i Syrakus, ble vi der i tre dager. Derfra dro vi rundt kysten og kom til Regium. Og etter en dag begynte sønnavinden å blåse. Dagen etter kom vi til Puteoli. Der fant vi noen brødre, og vi ble invitert til å bli hos dem i sju dager. Deretter dro vi mot Roma. Og da brødrene der hørte om oss, kom de så langt ut som til Forum Appii og Tres Tabernæ. Da Paulus så dem, takket han Gud og fikk nytt mot.