Apostlenes gjerninger 24:1-27 - Compare All Versions

Del

Fem dager senere kom ypperstepresten Ananias dit med noen av de eldste og en sakfører, Tertullus. Disse fremførte for landshøvdingen sin anklage mot Paulus. Han ble da kalt fram, og Tertullus begynte på anklagen mot ham og sa: Mektigste Feliks! Takket være deg har vi fred og ro, og ved din omsorg nyter dette folket godt av forbedringer på alle måter og alle steder. Dette skjønner vi på med stor takknemlighet. Men for at jeg ikke skal hefte deg for lenge, ber jeg deg at du i din mildhet vil høre på det vi i korthet vil si. For vi har funnet ut at denne mannen er en pest og en oppvigler blant alle jødene rundt om i verden. Han er en leder for nasareernes sekt. Han har til og med forsøkt å vanhellige templet. Derfor grep vi ham og ville dømme ham etter vår lov. Men Lysias, den øverste høvedsmannen, rev ham med vold og makt ut av våre hender og førte ham bort. Og han befalte hans anklagere å gå til deg. Om du nå vil undersøke saken, kan du av mannen selv få bekreftet alt det vi anklager ham for. Jødene støttet ham, og sa at det forholdt seg slik. Landshøvdingen ga Paulus et tegn at han kunne tale. Han svarte: Da jeg vet at du i mange år har vært dommer for dette folket, fører jeg mitt forsvar med frimodighet. Du kan lett få bekreftet at det ikke er mer enn tolv dager siden jeg kom opp til Jerusalem for å tilbe. Verken i templet eller i synagogene eller rundt om i byen har de funnet at jeg talte med noen, eller at jeg oppviglet folket. Heller ikke kan de bevise for deg de andre anklagene de har imot meg. Men det vedgår jeg for deg, at etter den Veien som de kaller en sekt, tjener jeg våre fedres Gud slik at jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene. Og jeg har det håp til Gud, som også disse selv venter på, at det skal finne sted en oppstandelse både av rettferdige og urettferdige. Derfor legger jeg selv vinn på alltid å ha en uskadd samvittighet for Gud og mennesker. Etter flere års forløp kom jeg for å overbringe kjærlighetsgaver til mitt folk, og for å ofre. Mens jeg var i ferd med dette, etter at jeg hadde renset meg, fant de meg i templet. Det var ikke noe oppløp eller noe oppstyr. Men det var noen jøder fra Asia der, og disse burde stå fram for deg, og anklage meg om de hadde noe å si på meg. Eller la disse selv si hva skyld de fant hos meg da jeg sto for Rådet. Det måtte da være den ene setningen jeg ropte da jeg sto iblant dem: Det er for de dødes oppstandelse jeg i dag står for retten iblant dere! Men Feliks utsatte saken, for han hadde nøye kjennskap til Veien. Og han sa: Når øverste høvedsmann Lysias kommer hit ned, skal jeg ta stilling til saken mellom dere. Han bød høvedsmannen at Paulus skulle holdes i varetekt og bli mildt behandlet. De skulle ikke hindre noen av hans egne fra å være til tjeneste for ham. Etter noen dager kom Feliks sammen med sin kone Drusilla*, som var jødinne. Han sendte bud etter Paulus og hørte ham vitne om troen på Jesus som Messias. Men da han talte om rettferdighet og avhold og den kommende dom, ble Feliks forferdet og sa: Gå bort for denne gangen! Når jeg får tid, skal jeg sende bud på deg igjen. Samtidig håpet han at han skulle få penger av Paulus. Derfor sendte han ofte bud etter ham og talte med ham. Da to år var gått, fikk Feliks til ettermann Porcius Festus, og da Feliks gjerne ville vinne takk av jødene, lot han Paulus være igjen der i lenker.

Fem dager senere ankom øverstepresten Ananias sammen med en del av de eldste og en advokat ved navn Tertullus. De skulle legge anklagen mot Paulus fram for landshøvdingen. Paulus ble kalt fram, og Tertullus begynte sin anklagetale slik: «Takket være deg, høyt ærede Feliks, hersker ro og orden overalt, og dette folket har fått bedre kår på grunn av ditt kloke styre. I dyp takknemlighet erkjenner vi dette alltid og overalt. Jeg skal ikke bry deg lenge, men ber om at du et øyeblikk vil høre på oss med all velvilje. Den mannen der har vist seg å være den rene pest. Han skaper uro blant alle jøder rundt i verden og er leder for nasareersekten. Han har til og med forsøkt å vanhellige tempelet, og det var der vi grep ham. {{Vi ville dømme ham etter vår lov, men da kom kommandanten Lysias til, rev ham med vold og makt ut av hendene våre og førte ham bort og befalte anklagerne å gå til deg.}} Nå kan du selv forhøre ham om alt dette og få klarhet i hva det er vi anklager ham for.» Jødene støttet ham og sa at slik var det. Landshøvdingen ga da tegn til Paulus, som grep ordet og sa: «Jeg vet at du har vært dommer for dette folket i mange år. Derfor forsvarer jeg meg med frimodighet. Du kan lett få bekreftet at det ikke er mer enn tolv dager siden jeg reiste opp til Jerusalem for å tilbe. Og ingen så meg diskutere med noen eller oppvigle folk, verken i tempelet, i synagogene eller ute i byen. De kan da heller ikke bevise det de anklager meg for. Men én ting tilstår jeg: Jeg dyrker fedrenes Gud ved å følge Veien, som de kaller en sektlære. For jeg tror alt som er skrevet i loven og profetene, og jeg har det samme håpet til Gud som disse har: at rettferdige og urettferdige en gang skal stå opp fra de døde. Derfor bestreber jeg meg på alltid å ha ren samvittighet for Gud og mennesker. Etter mange år kom jeg for å overbringe gaver til de fattige i mitt folk og for å ofre. Da fant de meg på tempelplassen. Jeg hadde latt meg rense, og det var ingen sammenstimling eller uro. Men noen jøder fra Asia så meg, og de burde ha møtt fram for deg med sine anklager mot meg, om de hadde hatt noen. Eller så får disse som er her, si hva de fant meg skyldig i da jeg sto for Rådet. For det kan da vel ikke være den ene setningen jeg ropte da jeg sto foran dem: ‘Det er på grunn av de dødes oppstandelse jeg står anklaget her i dag.’» Feliks hadde godt kjennskap til Veien, og han utsatte saken og sa: «Når kommandanten Lysias kommer, skal jeg ta saken opp til doms.» Han ga offiseren ordre om at Paulus skulle holdes i mild varetekt, og ingen av hans egne måtte hindres i å være til hjelp for ham. Noen dager senere kom Feliks sammen med sin kone Drusilla, som var jøde. Han lot Paulus hente og hørte på mens han talte om troen på Kristus Jesus. Men da han talte om rettferdighet og selvbeherskelse og om dommen som skal komme, ble Feliks skremt og sa: «Det er nok for i dag. Gå, men når jeg får tid, skal jeg tilkalle deg igjen.» Samtidig håpet han å få penger av Paulus. Derfor sendte han stadig bud etter ham og hadde samtaler med ham. Det gikk to år, og Feliks fikk Porkius Festus til etterfølger. Feliks lot Paulus bli sittende i fengsel, for han ville gjerne vinne velvilje hos jødene.

Fem dager senere ankom øverstepresten Ananias sammen med en del av de eldste og en advokat ved navn Tertullus. De skulle legge anklagen mot Paulus fram for landshøvdingen. Han ble kalt fram, og Tertullus begynte sin anklagetale: «Høyt ærede Feliks. Takket være deg hersker ro og orden overalt, og dette folket har fått bedre kår på grunn av ditt kloke styre. I dyp takknemlighet erkjenner vi dette alltid og overalt. Jeg skal ikke bry deg lenge, men ber om at du et øyeblikk vil høre på oss med din vanlige velvilje. Den mannen der har vist seg å være den rene pest. Han skaper uro blant alle jødene rundt i verden og er leder for nasareer-sekten. Han har til og med forsøkt å vanhellige templet, og det var der vi grep ham. Vi ville dømme ham etter vår lov, men da kom kommandanten Lysias til, rev ham med vold og makt ut av våre hender og førte ham bort og befalte anklagerne å gå til deg. Nå kan du selv forhøre ham om alt dette og bli klar over hva det er vi anklager ham for.» Jødene støttet ham og sa at slik var det. Landshøvdingen gav da tegn til Paulus, som grep ordet og sa: Jeg vet at du har vært dommer for dette folket i mange år. Derfor forsvarer jeg meg med frimodighet. Du kan lett få bekreftet at det ikke er mer enn tolv dager siden jeg reiste opp til Jerusalem for å tilbe der. Og ingen så meg diskutere med noen eller oppvigle folk, verken i templet, i synagogene eller ute i byen. De kan da heller ikke bevise det de anklager meg for. Men én ting tilstår jeg: Jeg dyrker fedrenes Gud ved å følge den veien som de kaller en sektlære. For jeg tror alt som er skrevet i loven og profetene, og jeg har det samme håp til Gud som disse har: At rettferdige og urettferdige en gang skal stå opp fra de døde. Derfor bestreber jeg meg på alltid å ha ren samvittighet for Gud og mennesker. Etter flere års forløp kom jeg for å overbringe en gave til hjelp for mitt folk og for å ofre. Da var det de fant meg i templet, hvor jeg hadde latt meg rense – uten at det var blitt sammenstimling eller uro. Noen jøder fra Asia så meg, og de burde ha møtt fram for deg og kommet med anklager om de hadde hatt noen. Eller så får disse her si hva de fant meg skyldig i da jeg stod for Rådet. For det kan da vel ikke være den ene setning jeg ropte da jeg stod foran dem: «Det er på grunn av de dødes oppstandelse jeg står anklaget her i dag.» Feliks hadde godt kjennskap til «veien», og han utsatte saken og sa: «Når kommandanten Lysias kommer, skal jeg ta saken opp til doms.» Han gav offiseren ordre om at Paulus skulle holdes i mild varetekt, og ingen av hans egne måtte hindres i å være ham til hjelp. Noen dager senere kom Feliks og hadde med seg sin kone Drusilla, som var jøde. Han lot Paulus hente og hørte på mens han talte om troen på Jesus Kristus. Men da han snakket om å gjøre det som er rett, om å være avholdende og om den kommende dom, ble Feliks skremt og sa: «Det er nok for i dag. Gå, men når jeg får tid, skal jeg tilkalle deg igjen.» Samtidig håpet han å få penger av Paulus. Derfor sendte han stadig bud etter ham og samtalte med ham. Så gikk det to år, og Feliks fikk Porkius Festus til sin etterfølger. Feliks ville gjerne innynde seg hos jødene og lot Paulus bli sittende i fengslet.

Fem dager etter kom så øverstepresten Ananias ned med de eldste og en taler ved navn Tertullus. Disse framførte anklagene mot Paulus for landshøvdingen. Da han ble tilkalt, begynte Tertullus sin anklage og sa: «Vi ser at vi nyter stor fred for din skyld, og dette folket har framgang takket være din framsynthet. Vi erkjenner alltid dette, på alle steder, høyst ærede Feliks, med all takknemlighet. Men for ikke å hefte deg lenger, ber jeg deg, ved din velvilje, å høre på noen få ord fra oss. For vi har funnet ut at denne mannen er en plage, en som skaper opprør blant alle jødene over hele verden, og en leder for nasareernes sekt. Han prøvde til og med å vanhellige tempelet, og vi grep ham og ville dømme ham etter vår lov. Men kommandanten Lysias kom til, og med stor makt tok han ham ut av hendene våre. Han påla dem som anklaget ham, å komme til deg. Ved å forhøre ham selv kan du få bekreftet alt dette som vi anklager ham for.» Også jødene samtykket i dette og holdt fast ved at det var nettopp slik. Etter at landshøvdingen hadde nikket til ham at han skulle tale, svarte Paulus: «Da jeg vet at du i mange år har vært dommer for dette folket, er det med desto større frimodighet jeg forsvarer meg. For du kan få bekreftet at det ikke er mer enn tolv dager siden jeg dro opp til Jerusalem for å tilbe. Verken i tempelet, i synagogene eller i byen ble jeg funnet i diskusjon med noen eller i ferd med å lage opprør i folket. De kan heller ikke bevise alt det de nå anklager meg for. Men dette bekjenner jeg for deg, at etter den Veien de kaller en sekt, tjener jeg mine fedres Gud på den måten at jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene. Jeg har det håp til Gud, som også disse selv venter på, at det skal finne sted en oppstandelse av de døde, både av de rettferdige og de urettferdige. Siden det er slik, legger jeg selv alltid vinn på å ha en ren samvittighet overfor Gud og mennesker. Etter mange år kom jeg for å bære fram offer og barmhjertighetsgaver til mitt folk. Mens jeg var opptatt med dette, var det noen jøder fra Asia som fant meg. Da var jeg renset i tempelet. De fant meg ikke i folkemengden eller opptatt med å lage opprør. Disse jødene burde ha vært her hos deg for å klage, dersom de hadde noe imot meg. Eller la disse som er her, selv si om de fant noen skyld hos meg da jeg sto foran Rådet, hvis det da ikke er for denne ene setningen jeg ropte ut da jeg sto iblant dem: ‘Det er på grunn av de dødes oppstandelse jeg blir dømt av dere i dag.’» Da Feliks hørte alt dette, utsatte han rettssaken, for han hadde grundig kjennskap til Veien. Han sa: «Når kommandanten Lysias kommer ned, skal jeg ta en avgjørelse i saken mellom dere.» Så påla han offiseren å bevokte Paulus, men å gi ham en viss frihet. Han sa at han ikke skulle forby noen av vennene hans å ha omsorg for eller besøke ham. Etter noen dager, da Feliks ankom sammen med sin jødiske kone Drusilla, sendte han bud på Paulus og hørte ham tale om troen på Kristus. Mens han la ut om rettferdighet, avhold og den kommende dom, ble Feliks grepet av stor frykt og utbrøt: «Gå bort for denne gang. Når jeg får en passende anledning, vil jeg sende bud på deg.» Samtidig håpet han at Paulus ville gi ham penger, slik at han kunne løslate ham. Derfor sendte han ofte bud på ham og samtalte med ham. Men etter to år ble Feliks etterfulgt av Porkius Festus. Og Feliks, som ønsket å gjøre jødene en tjeneste, lot Paulus være igjen som fange.

Fem dager efter kom ypperstepresten Ananias der ned med nogen av de eldste og en taler, Tertullus; disse fremførte sin klage imot Paulus for landshøvdingen. Han blev da kalt frem, og Tertullus begynte på klagen imot ham og sa: Da vi har dig å takke for megen fred, og da ved din omsorg forbedringer i alle måter og på alle steder blir dette folk til del, så skjønner vi på dette, mektigste Feliks, med all takksigelse. Men forat jeg ikke skal hefte dig for lenge, ber jeg dig at du efter din mildhet vil høre på nogen få ord av oss. For vi har funnet at denne mann er en pest og en opvigler blandt alle jøder rundt om i verden og en leder for nasareernes sekt; han har endog søkt å vanhellige templet. Vi grep ham derfor og vilde dømme ham efter vår lov; men Lysias, den øverste høvedsmann, kom til og tok ham med makt og vold ut av våre hender, og han bød hans anklagere å komme til dig; og av ham kan du selv, om du gransker saken, få kunnskap om alt det som vi fører klagemål imot ham for. Men også jødene holdt med ham og sa at så var det. Men Paulus svarte, da landshøvdingen gav ham et tegn at han kunde tale: Da jeg vet at du i mange år har vært dommer for dette folk, fører jeg frimodig mitt forsvar, eftersom du kan få visshet for at det ikke er mere enn tolv dager siden jeg drog op til Jerusalem for å tilbede. Og hverken i templet eller i synagogene eller omkring i byen har de funnet at jeg talte til nogen eller opviglet folket; heller ikke kan de godtgjøre for dig disse sine klager imot mig. Men det vedgår jeg for dig at efter den Guds vei som de kaller en sekt-lære, tjener jeg så mine fedres Gud at jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene, og har det håp til Gud, som også disse selv venter på, at en opstandelse forestår både av rettferdige og av urettferdige. Derfor legger jeg selv vinn på alltid å ha en uskadd samvittighet for Gud og mennesker. Da nu flere år var gått, kom jeg for å føre milde gaver til mitt folk og for å ofre, og under dette fant de mig i templet, efterat jeg hadde renset mig, uten opløp og uten opstyr; men det var nogen jøder fra Asia, og disse burde trede frem for dig og komme med sin klage om de hadde noget å si på mig. Eller la disse selv si hvad skyld de fant hos mig dengang jeg stod for rådet, uten det skulde være for dette ene ord som jeg ropte da jeg stod iblandt dem: For de dødes opstandelse står jeg idag for retten iblandt eder. Men Feliks utsatte saken, da han hadde nøiere kjennskap til Guds vei, og han sa: Når høvedsmannen Lysias kommer her ned, skal jeg prøve eders sak. Og han bød høvedsmannen at han skulde holdes i varetekt og ha ro, og at ingen av hans egne skulde hindres fra å være ham til tjeneste. Da nogen dager var gått, kom Feliks med sin hustru Drusilla, som var en jødinne, og han sendte bud efter Paulus og hørte ham om troen på Kristus. Men da han talte om rettferd og avhold og den kommende dom, blev Feliks forferdet og sa: Gå bort for denne gang! når jeg får god tid, vil jeg kalle dig til mig igjen. Han håpet også på at han skulde få penger av Paulus; derfor sendte han også oftere bud efter ham og talte med ham. Da to år var omme, fikk Feliks til eftermann Porcius Festus, og da Feliks gjerne vilde vinne takk av jødene, lot han Paulus bundet efter sig.