Markus 6:30-56

Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham alt det de hadde gjort, og hva de hadde lært folket. Han sier da til dem: Kom med til et øde sted hvor vi kan være for oss selv, og hvil dere litt! For det var mange som kom og gikk, så de ikke engang fikk tid til å spise. Så dro de bort med båten til et øde sted for å være for seg selv. Men folket så dem dra bort, og mange kjente dem. Fra alle byene kom de nå løpende til fots, og de nådde fram før dem. Da han steg i land, fikk han se mye folk. Han hadde inderlig medynk med dem, for de var som får uten hyrde. Og han begynte å lære dem meget. Da det allerede var blitt sent på dagen, kom disiplene hans til ham og sa: Stedet er øde, og det er alt langt på dag. Send folket fra deg, så de kan dra bort i bygdene og landsbyene her omkring og kjøpe seg noe å spise. Men han svarte og sa til dem: Dere skal gi dem mat! De sier til ham: Skal vi gå av sted og kjøpe brød for to hundre denarer og gi dem å spise? Han sier til dem: Hvor mange brød har dere? Gå og se etter. Da de hadde fått vite det, sa de: Fem brød og to fisker. Han bød dem da å la alle sette seg i grupper i det grønne gresset. De satte seg så ned, flokk ved flokk, noen på hundre, andre på femti. Så tok han de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og ba velsignelsesbønnen*. Så brøt han brødene og ga dem til disiplene for at de skulle gi til folket, og de to fiskene delte han ut til dem alle. Og de spiste alle og ble mette. Og de tok opp tolv fulle kurver med brødstykker og det som var igjen av fisken. De som hadde spist av brødene, var fem tusen mann. Straks nødde han disiplene sine til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, til Betsaida, mens han selv sendte folket av sted. Og da han hadde tatt avskjed med dem, gikk han opp i fjellet for å be. Da kvelden kom, var båten midt ute på sjøen, og han var alene på land. Han så at de slet hardt med å ro, for de hadde vinden imot. I den fjerde nattevakt kom han til dem vandrende på sjøen, og ville gå forbi dem. Men da de fikk se ham der han gikk på sjøen, trodde de at det var et spøkelse, og satte i et skrik. For de så ham alle og ble slått av skrekk. Men straks talte han til dem og sa: Vær frimodige! Det er meg, frykt ikke. Han steg da opp i båten til dem, og stormen stilnet. Men de var helt ute av seg av forundring. For de hadde ikke fått forstand av det som var skjedd med brødene, men deres hjerte var forherdet. Da de hadde krysset sjøen, la de til ved Gennesaret-landet, og fortøyde der. Og da de steg ut av båten, ble han straks gjenkjent. Folk løp omkring i hele nabolaget, og begynte å bære de syke i bårene deres dit hvor de hørte at Jesus var. Hvor han kom, til landsbyer, byer eller bygder, la de sine syke ut på torgene. De ba ham at de måtte få røre, om så bare ved minnedusken på kappen hans. Og alle som rørte ved ham, ble helbredet.