Norsk Bibel Lyd  GT

En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære! Vend øret til min munns ord! Jeg vil åpne min munn med billedspråk, jeg vil la det strømme fram gåtefulle ord fra gammel tid. Det vi har hørt og vet, det våre fedre har fortalt oss, det vil vi ikke skjule for deres barn. For den kommende slekt vil vi kunngjøre Herrens pris og hans styrke og de undergjerningene som han har gjort. Han har reist et vitnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre for sine barn, for at den kommende slekt, de barna som skulle bli født, skulle lære å kjenne dem, så de igjen kunne stå fram og fortelle dem for sine barn. Slik skulle de sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud. De skulle ikke bli som sine fedre, en oppsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde hjertet fast, og som ikke var trofast mot Gud i sin ånd. Efra’ims sønner, væpnede bueskyttere, vendte om på stridens dag.
De holdt ikke Guds pakt og ville ikke vandre i hans lov. De glemte hans store gjerninger og de undrene som han hadde latt dem se. For fedrenes øyne hadde han gjort under i landet Egypt, på Soans mark. Han kløvde havet og lot dem gå gjennom det, han lot vannet stå som en voll. Han ledet dem ved skyen om dagen, og hele natten ved lysende ild. Han kløvde klipper i ørkenen og ga dem å drikke som av store vanndyp. Han lot bekker springe fram av klippen og vann flyte ned som strømmer. Men de fortsatte å synde mot ham, og var stadig gjenstridige mot Den Høyeste i ørkenen. De fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde slik mat som de hadde lyst på. Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen? Se, han har slått klippen så vann vellet fram og bekker strømmet over. Men kan han også gi brød? Kan han skaffe kjøtt til sitt folk? Da Herren hørte det, ble han harm. Ild ble opptent mot Jakob, og vrede reiste seg mot Israel, fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse. Han ga skyene der oppe befaling og åpnet himmelens dører. Han lot manna regne over dem til føde, og ga dem korn fra himmelen*. Mennesker spiste englebrød, han sendte dem mat så de ble mette. Han lot østavinden fare ut på himmelen, og førte sønnavinden fram ved sin styrke. Han lot kjøtt regne ned over dem som støv, vingede fugler som havets sand. Midt i leiren lot han dem falle, rundt omkring deres boliger. De åt og ble mer enn mette. Det de lystet etter, ga han dem. De hadde ennå ikke vendt seg fra sin lyst, ennå var maten i deres munn - da reiste Guds vrede seg mot dem. Han drepte de kraftigste blant dem, Israels utvalgte menn slo han ned. Til tross for alt dette fortsatte de å synde, og de trodde ikke på hans undergjerninger. Derfor lot han dagene deres svinne bort i tomhet, og deres år i forferdelse. Når han drepte noen, søkte de ham. Da vendte de om og søkte Gud. De kom i hu at Gud var deres klippe, og Den Høyeste Gud deres gjenløser. Men de bedro ham med sine ord og løy for ham med sin tunge. Deres hjerte hang ikke fast ved ham, de var ikke tro mot hans pakt. Men han er barmhjertig. Han tilgir misgjerning og ødelegger ikke. Mange ganger vendte han sin vrede bort og lot ikke all sin harme bryte fram. Han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer av sted og ikke kommer tilbake. Hvor ofte de var gjenstridige mot ham i ørkenen! De gjorde ham sorg i ødemarken.
De fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige. De mintes ikke hans hånd den dagen han forløste dem fra fienden, da han gjorde sine tegn i Egypt og sine under på Soans mark. Han gjorde elvene deres til blod, de kunne ikke drikke av bekkene. Han sendte blodtørstige fluer som fortærte dem, og frosk som plaget dem. Han ga deres grøde til gnageren og deres avling til gresshoppen. Han slo deres vintrær med hagl og deres morbærtrær med haglsteiner. Deres fe overga han til hagl og deres buskaper til lynild. Han sendte mot dem sin brennende vrede - harme, forbitrelse og trengsel, en skare av engler som brakte ulykke. Han ga sin vrede fritt løp mot dem. Han sparte ikke deres sjel for døden, men overga deres liv til pesten. Han slo alle førstefødte i Egypt, mannskraftens førstegrøde i Kams telt. Og han lot sitt folk bryte opp som en saueflokk, han førte dem som en hjord i ørkenen. Han ledet dem trygt, og de fryktet ikke. Men havet dekket deres fiender. Han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berget hans høyre hånd hadde vunnet. Han drev hedningene ut for deres øyne, og deres land skiftet han ut som arv til sitt folk, og han lot Israels stammer bo i deres telt. Men de fristet Gud, Den Høyeste. De var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vitnesbyrd. De falt fra og var troløse som sine fedre. De ble upålitelige, likesom en bue som svikter. De vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne bilder. Gud hørte det og ble vred, han fikk avsky for Israel. Og han forlot sin bolig i Sjilo, det telt han hadde slått opp blant menneskene. Han overga sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd. Han overga sitt folk til sverdet og ble harm på sin arv. Ild fortærte dets unge menn, og jomfruene fikk ingen bryllupssang. Dets prester falt for sverdet, og dets enker fikk ikke holde sørgehøytid. Da våknet Herren som av en søvn, lik en stridsmann som våkner fra vinen. Han slo sine motstandere tilbake, og førte evig skam over dem. Han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra’ims stamme. Men han utvalgte Judas stamme, Sions berg, som han elsket. Han bygde sin helligdom lik høye fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid. Han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra sauekveen. Han gjette sauene som ga melk, men han satte ham til hyrde for Jakob, sitt folk, for Israel, sin arv. Og han gjette dem med oppriktig hjerte og førte dem med kyndig hånd.

Poslouchat Salmene 78