Ecclésiaste 3:1-13

Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen. Det er en tid til å fødes og en tid til å dø, en tid til å plante og en tid til å rykke opp det som er plantet, en tid til å drepe og en tid til å lege, en tid til å rive ned og en tid til å bygge opp, en tid til å gråte og en tid til å le, en tid til å klage og en tid til å danse, en tid til å kaste bort steiner og en tid til å samle steiner, en tid til å ta i favn og en tid til å holde seg fra favntak, en tid til å søke og en tid til å tape, en tid til å gjemme og en tid til å kaste, en tid til å rive i stykker og en tid til å sy sammen, en tid til å tie og en tid til å tale, en tid til å elske og en tid til å hate, en tid til krig og en tid til fred. Hva vinning har den som arbeider, av det strevet han har med det? Jeg så den plage som Gud har gitt menneskenes barn å plage seg med. Alt har Gud gjort vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt i deres hjerte, men likevel kan mennesket ikke forstå det verk Gud gjør, fra begynnelsen til enden. Jeg skjønte at de ikke har noe annet gode enn å glede seg og nyte godene i livet. Men når et menneske, hvem det så er, får ete og drikke og unne seg gode dager til gjengjeld for alt sitt strev, så er også det en Guds gave.

Forkynneren 3:1-13