Romerne 9:1-29 - Compare All Versions

Del

Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke - min samvittighet vitner med meg i Den Hellige Ånd, at jeg har en stor sorg og en stadig nød i mitt hjerte. For jeg skulle ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine slektninger etter kjødet. De er jo israelitter. Dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene. Dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen. Men ikke så at Guds ord skulle ha slått feil. For ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel. Heller ikke alle Abrahams etterkommere er derfor Abrahams barn, for: I Isak skal det nevnes deg en ætt. Det vil si: Ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten. For et løftesord er dette: Ved denne tiden neste år skal jeg komme, og da skal Sara ha en sønn! Ikke bare dette, men slik hendte det også med Rebekka. Hun ble med barn ved én mann, vår far Isak. Og da de ennå ikke var født, og ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt - for at Guds råd etter hans utvelgelse skulle stå fast, ikke på grunn av gjerninger, men ved ham som kaller - da ble det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste. Som skrevet står: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg. Hva skal vi da si? Er det da urettferdighet hos Gud? Langt derifra! For til Moses sier han: Jeg vil vise miskunn mot den jeg miskunner meg over, og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over. Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn. For Skriften sier til farao: Nettopp til dette reiste jeg deg opp: At jeg kunne vise min makt på deg og at mitt navn skulle bli forkynt over hele jorden. Altså: Hvem han vil, den viser han miskunn, og hvem han vil, den forherder han. Du vil da si til meg: Hva er det da han klager over? Hvem kan stå imot hans vilje? Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Kan vel verket si til ham som formet det: Hvorfor gjorde du meg slik? Eller har ikke pottemakeren makt over leiren, så han av samme deig kan lage et kar til ære og et annet til vanære? Men om nå Gud - enda han ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent - likevel i stor langmodighet bar over med vredens kar, som var gjort ferdige til undergang? Og om han nå gjorde dette for å kunngjøre hvor rik hans herlighet er over miskunnhetens kar, som han forut hadde gjort i stand til herlighet? Til å være slike kar har han også kalt oss, ikke bare av jøder, men også av hedninger. Slik sier han det også hos Hosea: Det som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke er elsket, vil jeg kalle min elskede. Og det skal skje: På det stedet hvor det ble sagt til dem: Dere er ikke mitt folk! - der skal de bli kalt den levende Guds barn. Og Jesaja roper ut over Israel: Om tallet på Israels barn er som havets sand, så skal bare en rest bli frelst. For sitt ord skal Herren sette i verk og hastig fullføre på jorden. Og som Jesaja forut har sagt: Hadde ikke Herren Sebaot latt en ætt bli igjen for oss, da var vi blitt som Sodoma, vi var blitt lik Gomorra.

Jeg taler sannhet i Kristus, jeg lyver ikke! Min egen samvittighet bekrefter det i Den hellige ånd. Jeg bærer stor sorg i hjertet og plages uavbrutt. Ja, jeg skulle gjerne vært forbannet og skilt fra Kristus, om det bare kunne være til hjelp for mine søsken som er av samme folk som jeg. De er israelitter; de har retten til å være Guds barn, og herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og løftene tilhører dem. De har fedrene, og fra dem stammer også Kristus, han som er Gud over alt, velsignet i all evighet. Amen. Det er ikke slik at Guds ord har slått feil. For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn. Det står jo: Gjennom Isak skal du få en ætt som skal kalles din. Det betyr: Det er ikke de som er hans barn av kjøtt og blod, som er Guds barn. Bare dem som er barn ut fra løftet, regner han som Abrahams ætt. For det var et løfte han fikk: Jeg kommer tilbake til deg når tiden er inne, og da skal Sara ha en sønn. Men ikke bare det – også Rebekka fikk to sønner med én mann, Isak, vår stamfar. Før de var født, da de verken hadde gjort godt eller ondt, sa Gud til henne: Den eldste skal tjene den yngste. Guds plan og utvelgelse skulle stå fast og avhenger ikke av menneskers gjerninger, bare av ham som kaller. For det står skrevet: Jakob elsket jeg, men Esau hadde jeg uvilje mot. Hva skal vi si til dette? Er Gud urettferdig? Slett ikke! For han sier til Moses: Jeg viser godhet mot den jeg vil, og er barmhjertig mot den jeg vil. Så kommer det altså ikke an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud som viser godhet. For Skriften sier til farao: Jeg lot deg stå fram for å vise min makt på deg, og for at navnet mitt skal bli forkynt over hele jorden. Altså viser han godhet mot den han vil, og forherder den han vil. Nå vil du vel innvende: «Hva har han da å bebreide oss? Hvem kan stå imot hans vilje?» Men hvem er du, menneske, som tar til motmæle mot Gud? Kan verket si til håndverkeren: «Hvorfor gjorde du meg slik? » Bestemmer ikke pottemakeren over leiren, så han av samme leirklump kan lage én krukke til fint bruk og en annen til simplere bruk? Og enda Gud ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent, har han tålmodig båret over med de krukkene som var under vreden, de som var laget for å gå til grunne. Han gjorde det for å gjøre kjent hvor rik hans herlighet er for dem som han ville vise godhet, og som var gjort ferdige for herligheten. Også oss har han kalt til å være slike krukker, ikke bare blant jødene, men også blant hedningene. Slik sier han det hos Hosea: Det folket som ikke var mitt, vil jeg kalle mitt folk, og henne jeg ikke elsket, vil jeg kalle min elskede. Der det før ble sagt til dem: « Dere er ikke mitt folk », der skal de kalles den levende Guds barn. Og Jesaja roper ut over Israel: Om Israels barn var så tallrike som havets sand, skal bare en rest bli frelst. For i hast skal Herren sluttføre sitt regnskap på jorden. Og som Jesaja før har sagt: Hadde ikke Herren over hærskarene latt noen av vår ætt leve, da var vi blitt som Sodoma, da lignet vi Gomorra.

Det jeg nå sier, er sannhet; jeg lyver ikke! For jeg taler i troen på Kristus, og min egen samvittighet bekrefter det i Den Hellige Ånd. Jeg har en stor sorg i hjertet, noe som alltid piner meg. Jeg skulle selv gjerne være forbannet og skilt fra Kristus, var det bare til hjelp for mine brødre og landsmenn. De er jo israelitter, dem tilhører barnekåret, Guds herlighet og paktene, deres er loven, tempeltjenesten og løftene, dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet som menneske, han som er Gud over alle ting, lovet i all evighet. Amen. Med dette vil jeg ikke ha sagt at Guds ord har slått feil. For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn. Det står jo: Gjennom Isak skal du få en ætt som kalles din. Dette betyr at den naturlige avstamning ikke gjør noen til Guds barn. Det er de som er barn i kraft av løftet, som skal regnes som Abrahams ætt. For det var jo et løfte han fikk: Neste år på denne tid kommer jeg til deg, og da skal Sara ha en sønn. Og dette er ikke alt. Rebekka fikk to sønner med én mann, Isak, vår stamfar. Før de var født, da de verken hadde gjort godt eller ondt, sa Gud til henne: Den eldste skal tjene den yngste. Guds plan og utvelgelse skulle stå fast, og den er ikke avhengig av menneskers gjerninger, men bare av ham som kaller. Det står jo skrevet: Jeg hadde Jakob kjær, men Esau hadde jeg uvilje mot. Hva skal vi si til dette? Er Gud urettferdig? Slett ikke! Han sier til Moses: Jeg viser miskunn mot den jeg miskunner meg over, og er barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over. Så kommer det altså ikke an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud som viser miskunn. For Skriften sier til farao: Jeg lot deg stå fram for å vise min makt på deg og for å la mitt navn bli forkynt over hele jorden. Altså viser han miskunn mot den han vil, og forherder den han vil. Da vil du vel innvende: «Hva har han da å bebreide oss? Hvem kan da stå imot hans vilje?» Men hvem er du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Kan det som er formet, si til ham som formet det: «Hvorfor gjorde du meg slik?» Er ikke pottemakeren herre over leiren, så han av det samme materiale kan lage både et fint og et simpelt kar? Og enda Gud ville vise sin vrede og kunngjøre sin makt, har han tålmodig båret over med de kar som var under vreden, de som var laget for å gå til grunne. Han gjorde det for å kunngjøre hvor rik hans herlighet er for de kar som han ville vise miskunn, og som var gjort ferdige for herligheten. Også oss har han kalt til å være slike kar, ikke bare blant jødene, men også blant de andre folk. Slik sier han det hos Hosea: Dem som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne jeg ikke elsket, vil jeg kalle min elskede. Og på samme sted hvor det ble sagt til dem: Dere er ikke mitt folk, der skal de bli kalt den levende Guds barn. Og Jesaja roper ut over Israel: Om Israel var så tallrikt som havets sand, skal bare en rest bli frelst. Det Herren har sagt, skal han gjøre på jorden; han begrenser, men fullfører det. Og som Jesaja før har sagt: Hadde ikke Herren, Allhærs Gud, latt en ætt bli igjen for oss, da var vi blitt som Sodoma, da lignet vi Gomorra.

Jeg taler sannhet i Kristus, jeg lyver ikke, og min samvittighet vitner med meg i Den Hellige Ånd at jeg har en stor sorg og stadig nød i mitt hjerte. For jeg kunne ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine landsmenn etter kjøttet, de som er israelitter. Dem tilhører barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene. Også fedrene tilhører dem, og fra dem er Kristus kommet etter kjøttet, Han som er over alle, Gud, lovprist i evighet. Amen. Men det er ikke så å forstå at Guds Ord har falt bort. For ikke alle som stammer fra Israel, er Israel, og de er heller ikke alle barn, selv om de tilhører Abrahams etterkommere. Men: I Isak skal din slekt bli kalt. Det vil si, ikke de som er barn etter kjøttet, er Guds barn, men løftets barn blir regnet til slekten. For dette er løftets ord: På denne tiden skal Jeg komme, og da skal Sara ha en sønn. Ikke bare dette, men da Rebekka også var svanger ved én mann, ved vår far Isak – for barna var ennå ikke født og hadde verken gjort godt eller ondt, for at Guds plan etter utvelgelsen skulle stå fast, ikke av gjerninger, men ved Ham som kaller – da ble det sagt til henne: «Den eldste skal tjene den yngste.» Det står skrevet: Jakob har Jeg elsket, men Esau har Jeg hatet. Hva skal vi da si? Er det urettferdighet hos Gud? På ingen måte! For Han sier til Moses: «Jeg skal miskunne Meg over den Jeg miskunner Meg over, og Jeg skal være barmhjertig mot den Jeg er barmhjertig mot.» Så kommer det da ikke an på den som vil, heller ikke på den som løper, men på Gud som viser miskunn. For Skriften sier til Farao: « Nettopp til dette har Jeg reist deg opp, at Jeg kan få vise Min kraft på deg, og for at Mitt navn skal bli forkynt over hele jorden.» Derfor viser Han miskunnhet mot den Han vil, og forherder den Han vil. Du vil da si til meg: «Hva mer har Han da å klage over? For hvem kan stå imot Hans vilje?» Men sannelig, hvem er du, menneske, som tar til motmæle mot Gud? Kan det som er formet, si til den som formet det: «Hvorfor har du lagd meg slik?» Har ikke pottemakeren makt over leiren, slik at han av samme leirklump kan lage et kar til ære og et annet til vanære? Selv om Gud ønsket å vise sin vrede og gjøre sin kraft kjent, har Han likevel i stor tålmodighet holdt ut med de vredens kar som var gjort fullt ferdige til ødeleggelse, også for at Hans herlighets rikdom skulle bli kunngjort over miskunnhetens kar, som Han på forhånd hadde gjort i stand til herlighet. Til slike kar kalte Han også oss, ikke bare av jødene, men også av folkeslagene. Som Han også sier i Hosea: «Det som ikke var Mitt folk, vil Jeg kalle Mitt folk, og henne som ikke var elsket, vil Jeg kalle den som er elsket. Det skal skje på det sted hvor det ble sagt til dem: Dere er ikke Mitt folk, der skal de bli kalt barn av Den levende Gud.» Jesaja roper også ut over Israel: «Selv om tallet på Israels etterkommere er som havets sand, skal bare en rest bli frelst. For Han skal fullføre verket og forkorte det i rettferdighet, for Herren skal snart avslutte verket på jorden. » Og som Jesaja hadde sagt tidligere: «Hvis ikke Herren Sebaot hadde latt en slekt bli tilbake for oss, ville vi ha blitt som Sodoma, og vi ville ha blitt lik Gomorra. »

Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke, min samvittighet vidner med mig i den Hellige Ånd, at jeg har en stor sorg og en uavlatelig gremmelse i mitt hjerte. For jeg vilde ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødre, mine frender efter kjødet, de som er israelitter, de som barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene tilhører, de som fedrene tilhører, og som Kristus er kommet fra efter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen. Dog ikke som om Guds ord har slått feil. For ikke alle som er av Israels ætt, er derfor Israel; heller ikke er alle, fordi de er Abrahams ætt, derfor hans barn; men: I Isak skal det nevnes dig en ætt, det er: ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten; for et løftes ord er dette: Ved denne tid vil jeg komme, og da skal Sara ha en sønn. Og ikke bare dette; men så var det også med Rebekka, hun som var fruktsommelig ved én, Isak, vår far. For da de ennu var ufødte og ennu ikke hadde gjort hverken godt eller ondt(-)forat Guds råd efter hans utvelgelse skulde stå ved makt, ikke ved gjerninger, men ved ham som kaller(-) da blev det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste; som skrevet er: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg. Hvad skal vi da si? er der vel urettferdighet hos Gud? Langt derifra! for til Moses sier han: Jeg vil miskunne mig over den som jeg miskunner mig over, og ynkes over den som Jeg ynkes over. Så står det da ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud, som gjør miskunnhet. For Skriften sier til Farao: Just til dette opreiste jeg dig at jeg kunde vise min makt på dig, og at mitt navn kunde bli kunngjort over all jorden. Altså: hvem han vil, den miskunner han sig over; og hvem han vil, den forherder han. Du vil da si til mig: Hvad har han da ennu å klage over? for hvem står vel hans vilje imot? Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Vil da verket si til virkeren: Hvorfor gjorde du mig slik? Eller har ikke pottemakeren makt over leret, så han av samme deig kan arbeide det ene kar til ære, det andre til vanære? Men om nu Gud, skjønt han vilde vise sin vrede og kunngjøre sin makt, dog i stort langmod tålte vredens kar, som var dannet til undergang, så han også kunde kunngjøre sin herlighets rikdom over miskunnhetens kar, som han forut hadde beredt til herlighet? Og til å bli slike kalte han også oss, ikke bare av jøder, men også av hedninger, som han også sier hos Hoseas: Det som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke er elsket, vil jeg kalle min elskede, og det skal skje: På det sted hvor det blev sagt til dem: I er ikke mitt folk, der skal de kalles den levende Guds barn. Og Esaias roper ut over Israel: Om tallet på Israels barn er som havets sand, så skal bare levningen bli frelst; for sitt ord skal Herren utføre og hastig fullbyrde på jorden. Og som Esaias forut har sagt: Hadde ikke den Herre Sebaot levnet oss en sæd, så var vi blitt som Sodoma og gjort like med Gomorra.