Nehemja 4:1-23

Del

Nehemja 4:1-23 Norsk Bibel 88/07 (NB)

Da nå Sanballat hørte at vi bygde på muren, ble hans vrede opptent. Han ble ytterst forbitret og spottet jødene og sa til brødrene sine og til stridsmennene i Samaria: Hva er det disse usle jødene gjør? Skal de ha lov til slikt? Skal de få ofre? Skal tro de vil få verket fullført i dag? Kan de få liv i de forbrente steinene som ligger i hauger? Og ammonitten Tobias, som sto ved siden av ham, sa: La dem bygge så mye de vil - bare en rev hopper opp på steinmuren deres, så vil han rive den ned! Hør, vår Gud, hvordan vi er blitt foraktet! La deres spott falle tilbake på deres eget hode, og la dem bli til rov i fangenskaps land! Dekk ikke over deres misgjerning, og la ikke deres synd bli utslettet for ditt åsyn! For de har krenket deg så bygningsmennene hørte det. Så bygde vi da på muren, og hele muren ble satt i stand til sin halve høyde. Og folket hadde godt mot på arbeidet. Men da Sanballat og Tobias og araberne og ammonittene og asjdodittene hørte at det gikk fremover med utbedringen av Jerusalems murer, og at revnene tok til å fylles, ble de meget vrede. Og de sammensverget seg alle om å komme og kjempe mot Jerusalem og lage forvirring der. Men vi ba til vår Gud, og vi stilte ut vaktposter mot dem dag og natt til vern mot dem. Da sa jødene: Kreftene svikter hos arbeidsfolket. Grushaugene er for store. Vi makter ikke lenger å bygge på muren. Og våre motstandere sa: De må ikke få vite eller merke noe før vi står midt iblant dem og hogger dem ned og slik gjør ende på arbeidet. De jødene som bodde i nærheten av dem, kom fra alle kanter og sa til oss vel ti ganger: Hvor dere vender dere hen, så vil de angripe oss! Men da stilte jeg folket opp på de laveste stedene bak muren, på de åpne plassene. Jeg stilte dem opp etter deres ætter med sine sverd og spyd og buer. Og da jeg så dem oppstilt, gikk jeg fram og sa til stormennene og forstanderne og til hele folket: Vær ikke redd dem, tenk på Herren, den store og forferdelige. Og kjemp for deres brødre, deres sønner og døtre, deres koner og deres hjem! Da våre fiender hørte at vi hadde fått vite det, og at Gud hadde gjort deres råd til intet, vendte vi alle sammen tilbake til muren, hver til sitt arbeid. Fra den dagen var bare halvparten av mine unge menn på arbeidet, mens den andre halvparten av dem sto der med sine spyd, skjold, buer og brynjer, og høvdingene sto bakenfor hele Judas folk. De som bygde på muren, og bærerne med sine byrder, de utførte arbeidet med den ene hånden, og med den andre holdt de våpenet sitt. Hver av bygningsmennene hadde sverdet bundet til siden mens han arbeidet. Og hornblåseren sto ved siden av meg. Jeg sa til stormennene og forstanderne og til hele folket: Arbeidet er stort og omfattende, og vi er spredt på muren langt fra hverandre. På det stedet hvor dere hører hornet lyder, der skal dere samle dere hos oss. Vår Gud vil stride for oss. Så arbeidet vi da på verket mens halvdelen sto der med spydene sine, fra morgenrøden rant opp til stjernene kom fram. På samme tid sa jeg også til folket: Hver mann og hans tjener skal bli natten over inne i Jerusalem, så vi kan ha dem til vakt om natten og til arbeid om dagen. Og verken jeg eller mine brødre eller mine tjenere eller vaktmennene som fulgte meg, kom av klærne. Hver mann hadde sitt våpen hos seg, og vann.

Nehemja 4:1-23 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)

Men da Sanballat hørte at vi bygde muren opp igjen, ble han sint. Han ble grepet av raseri og spottet jødene. Han talte foran sine brødre og hæren i Samaria og sa: «Hva er det disse ynkelige jødene gjør? Skal de få bygge seg opp igjen? Skal de få ofre? Skal de få fullføre alt dette på én dag? Vil de gjenopplive steinene fra grushaugene, av alt det som er brent ned?» Ammonitten Tobia sto ved siden av ham og sa: «Uansett hvordan de bygger, om så bare en rev kommer opp på den, så river han ned steinmuren deres.» Hør, vår Gud, for vi blir foraktet. Vend vanæren over dem selv og gi dem som bytte til fangenskapets land! Dekk ikke over deres misgjerning og la ikke deres synd bli strøket ut for Ditt ansikt! For de har gjort Deg rasende foran bygningsmennene. Så bygde vi på muren, og hele muren ble føyd sammen opp til halvparten av vanlig høyde, for av hjertet ville folket arbeide. Da Sanballat, Tobia, araberne, ammonittene og asjdodittene hørte at Jerusalems murer ble bygd opp igjen og at sprekkene ble utbedret, ble de grepet av en mektig vrede. Alle sammensverget seg for å angripe Jerusalem og skape forvirring der. Men vi ba til vår Gud, og på grunn av dem satte vi ut vakt dag og natt. Da sa Juda: «Kreftene svikter hos dem som bærer. Det er for store grushauger. Vi klarer ikke å bygge opp muren lenger.» Fiendene våre sa: «De må verken vite eller se noe før vi står midt iblant dem og dreper dem, og slik stanser hele byggearbeidet.» Så skjedde det: Da de jødene som bodde i nærheten av dem, kom, sa de til oss ti ganger: «Hvor dere enn vender dere, så vil de komme over oss derfra.» Derfor lot jeg folk stille seg opp bak de laveste stedene av muren, ved åpningene. Jeg stilte opp folket ut fra sine slekter, med sverd, spyd og buer. Jeg så utover og gikk fram og sa til de fornemme menn, til forstanderne og til resten av folket: «Frykt ikke for dem! Tenk på Herren, Den store og fryktinngytende, og strid for deres brødre, deres sønner, deres døtre, deres koner og deres hus!» Det skjedde: Da fiendene våre hørte at det likevel var blitt kjent for oss, og at Gud hadde gjort angrepsplanen deres til intet, vendte vi alle tilbake til muren, hver og en til arbeidet sitt. Nå ble det slik: Fra den dagen arbeidet bare halvparten av tjenerne mine med bygningsarbeidet, mens den andre halvparten sto med spyd, skjold og buer og hadde tatt på seg rustning. Lederne sto bak hele Judas hus. De som bygde på muren, og de som var bærere, gjorde arbeidet med den ene hånden og holdt våpenet sitt med den andre. Hver og en av bygningsmennene hadde sverdet spent om seg mens han bygde. Den som blåste i bukkehornet, sto ved siden av meg. Så sa jeg til stormennene, forstanderne og resten av folket: «Arbeidet er stort og omfattende, og vi står langt fra hverandre på muren. På det stedet der dere hører lyden av bukkehornet, der skal dere samle dere sammen med oss. Vår Gud skal stride for oss.» Så arbeidet vi på verket, og halvparten av oss sto der med spydene fra daggry til stjernene viste seg. Samtidig sa jeg også til folket: «Hver mann skal holde seg inne i Jerusalem natten over med tjeneren sin, slik at de kan være vakt for oss om natten og et arbeidslag om dagen.» Verken jeg, brødrene mine, tjenerne mine eller mennene i vaktstyrken som fulgte meg, tok klærne av. Hver mann hadde våpen og vann.

Nehemja 4:1-23 Bibel 1930 - Bibelselskapet (BIBEL1930)

Da nu Sanballat hørte at vi bygget på muren, optendtes hans vrede; han blev yderlig forbitret og spottet jødene og sa i nærvær av sine brødre og krigsfolket i Samaria: Hvad er det disse visne jøder gjør? Skal de ha lov til slikt? Skal de få ofre? Skal tro de vil få fullført verket idag? Skal tro de vil blåse liv i stenene fra grushaugene enda de alt er forbrent? Og ammonitten Tobias, som stod ved siden av ham, sa: La dem bygge så meget de vil(-)bare en rev hopper op på deres stenmur, så river den den ned. Hør, vår Gud, hvorledes vi er blitt foraktet! La deres spott falle tilbake på deres eget hode, og la dem bli til rov i fangenskaps land! Dekk ikke over deres misgjerning, og la ikke deres synd bli utslettet for ditt åsyn! For de har krenket dig for bygningsmennenes ører. Så bygget vi da på muren, og hele muren blev satt i stand til sin halve høide, og folket hadde godt mot på arbeidet. Men da Sanballat og Tobias og araberne og ammonittene og asdodittene hørte at vi holdt på med å utbedre Jerusalems murer, og at revnene tok til å fylles, blev de meget vrede. Og de sammensvor sig alle om å komme og stride mot Jerusalem og hindre folket i dets arbeid. Men vi bad til vår Gud, og vi stilte ut vaktposter mot dem dag og natt av frykt for dem. Da sa jødene: Bærernes kraft svikter, og grushaugene er for store; vi makter ikke lenger å bygge på muren. Og våre motstandere sa: De må ikke få vite eller merke noget før vi står midt iblandt dem og hugger dem ned og således gjør ende på arbeidet. Da nu de jøder som bodde i nærheten av dem, kom fra alle kanter og vel ti ganger sa til oss: I må vende tilbake til oss, da stilte jeg folket op på de laveste steder bak muren, på de åpne plasser; jeg stilte dem op efter deres ætter med sine sverd og spyd og buer. Og da jeg så dem opstilt, gikk jeg frem og sa til de fornemme og forstanderne og til hele folket: Vær ikke redd dem, tenk på Herren, den store og forferdelige, og strid for eders brødre, eders sønner og døtre, eders hustruer og eders hjem! Da våre fiender hørte at vi hadde fått vite det, og at Gud hadde gjort deres råd til intet, vendte vi alle sammen tilbake til muren, hver til sitt arbeid. Fra den dag arbeidet bare den ene halvdel av mine unge menn på verket, mens den andre halvdel av dem stod der med sine spyd, skjold, buer og brynjer, og høvdingene stod bakenfor hele Judas folk. De som bygget på muren, og bærerne med sine byrder, de arbeidet med sin ene hånd på verket, og med den andre holdt de sitt våben; hver av bygningsmennene hadde sitt sverd spent om sine lender mens de bygget; og basunblåseren stod ved siden av mig. Og jeg sa til de fornemme og forstanderne og til hele folket: Arbeidet er stort og vidløftig, og vi er spredt på muren langt fra hverandre. På det sted hvor I hører basunen lyder, der skal I samle eder hos oss. Vår Gud vil stride for oss. Så arbeidet vi da på verket mens halvdelen stod der med sine spyd, fra morgenrøden rant op til stjernene kom frem. På samme tid sa jeg også til folket: Hver mann med sin tjener skal bli natten over inne i Jerusalem, så vi kan ha dem til vakt om natten og til arbeid om dagen. Og hverken jeg eller mine brødre eller mine tjenere eller vaktmennene, som fulgte mig, kom av klærne; hver mann hadde sitt våben hos sig og vann.

Nehemja 4:1-23 Bibel2011 - Bibelselskapet (BIBEL2011)

Da Sanballat hørte at vi holdt på å bygge opp muren, ble han sint; han var fra seg av raseri. Han spottet judeerne og sa til landsmennene sine og til hæren i Samaria: «Hva er det disse elendige judeerne driver på med? Skal de bygge opp igjen, ofre og fullføre på én dag? Kan de gjøre de brente steinene i grushaugene levende?» Ammonitten Tobia, som var sammen med ham, sa: «La dem bygge så mye de vil! Bare en rev hopper oppå, river den steinmuren ned.» «Hør, vår Gud, hvordan vi blir hånt! La spotten vende tilbake over deres egne hoder. La dem bli plyndret og ført som fanger til et fremmed land! Dekk ikke over deres skyld, og la ikke synden bli visket ut for ditt ansikt. De har krenket bygningsmennene.» Så bygde vi opp igjen muren i halv høyde helt rundt, og folket la sitt hjerte i arbeidet. Da Sanballat, Tobia, araberne, ammonittene og asjdodittene fikk høre at gjenreisningen av Jerusalems murer gikk framover, og at revnene nå var i ferd med å fylles, ble de rasende. Alle slo seg sammen for å gå til krig mot Jerusalem og skape forvirring der. Men vi ba til vår Gud og satte vakt på murene dag og natt for å holde dem borte. Da sa de i Juda: «De som bærer, har ikke mer krefter. Det er for mye grus. Vi makter ikke å bygge muren.» Og motstanderne våre sa: «Før de vet om det eller legger merke til det, skal vi være blant dem, drepe dem og gjøre slutt på arbeidet.» Når judeerne som bodde nær dem, kom til oss, sa de gang på gang: «De kommer mot oss fra alle kanter.» Så lot jeg folket stille seg opp på de laveste stedene bak muren, på de åpne plassene. Jeg lot dem stille seg opp slekt for slekt med sverd, spyd og buer. Da jeg hadde sett på dette, reiste jeg meg og sa til de fremste, stormennene og resten av folket: «Vær ikke redde for dem! Tenk på Herren, den store og skremmende, og kjemp for brødre, sønner og døtre, kvinner og hjem!» Fiendene våre fikk nå høre at vi kjente til planen deres, og at Gud hadde hindret den. Da vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid. Fra den dagen arbeidet halvparten av de unge mennene mine på muren, mens den andre halvparten sto med piler, skjold, buer og brynjer. Lederne sto bak hele Juda-folket som bygde på muren. Bærerne gjorde arbeidet sitt ved å bære med den ene hånden og holde våpenet med den andre. Hver bygningsmann hadde sverdet festet ved hoftene mens han bygde. Hornblåseren sto ved siden av meg. Da sa jeg til de fremste, stormennene og resten av folket: «Arbeidet er stort og vidt, og vi står spredt på muren, langt fra hverandre. Om dere hører lyden av hornet, skal dere samle dere omkring oss. Vår Gud vil kjempe for oss.» Vi fortsatte arbeidet fra morgenrøden viste seg til stjernene kom fram, mens halvparten sto med spydene sine. Samtidig sa jeg til folket: «Hver mann og hans tjenestefolk må bli over i Jerusalem så de kan holde vakt om natten og arbeide om dagen.» Selv kom vi aldri ut av klærne, verken jeg, brødrene mine, tjenestefolkene eller vaktmennene som fulgte meg. Hver mann hadde våpen i høyre hånd.

Nehemja 4:1-23 Bibel1978/1985 - Bibelselskapet (BIBEL1978)

Da Sanballat fikk høre at vi bygde på muren, ble han arg og sint. Han spottet jødene og sa til sine frender og til stridsmennene i Samaria: «Hva er det disse usle jødene driver på med? Skal de få gjenreise muren? Skal de få ofre og fullføre verket i dag? Kan de blåse liv i steinene som ligger i grushauger på branntomten?» Ammonitten Tobia, som stod ved siden av ham, sa: «La dem bygge så mye de vil! Bare en rev hopper opp på steinmuren deres, river han den ned.» «Hør, vår Gud, hvordan vi blir spottet! La spotten komme tilbake på dem selv! Lag det så at de blir røvet og ført som fanger til et fremmed land! Dekk ikke over deres skyld og la ikke deres synd bli strøket ut for ditt åsyn. For de har krenket deg med sin framferd mot bygningsmennene.» Så bygde vi på muren og føyde den sammen i halv høyde rundt hele byen. Og folket var ivrig med i arbeidet. Men da Sanballat, Tobia, araberne, ammonittene og mennene fra Asjdod fikk høre at gjenreisningen av Jerusalems murer gikk framover, og at revnene tok til å fylles, da ble de brennende harme. De slo seg sammen alle som én og sverget på at de ville dra opp og kjempe mot Jerusalem og skape forvirring der. Men vi bad til vår Gud og satte ut vaktposter både dag og natt for å holde dem borte. Folk i Judea sa: «Kraften svikter hos bærerne; det er for mye som ligger i grus. Vi orker ikke lenger å bygge på muren.» Og motstanderne våre sa: «De må ikke skjønne eller merke noe før vi står midt iblant dem og hogger dem ned og således gjør slutt på arbeidet.» De jødene som bodde i nærheten av dem, kom gang på gang og fortalte oss: «De kommer mot oss fra alle stedene der de bor.» Da lot jeg folket stille seg opp på de laveste stedene bak muren, på de åpne plassene. Jeg stilte dem opp ætt for ætt med sverd og spyd og buer. Da jeg så dem stå der, trådte jeg fram og sa til stormennene, forstanderne og resten av folket: «Vær ikke redde for dem! Tenk på Herren, han som er stor og fryktinngytende, og strid for brødre, sønner og døtre, koner og hjem!» Da våre fiender fikk høre at vi visste hva de hadde fore, og Gud således hadde hindret dem i å sette planene i verk, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid. Fra den dagen deltok bare halvparten av mine unge menn i arbeidet, mens den andre halvparten stod der med spyd, skjold og buer og med brynjer på. Høvdingene stod bak hele Juda-folket, som bygde på muren. Når bærerne tok sin bør, arbeidet de med den ene hånden og holdt våpenet med den andre. Hver av bygningsmennene arbeidet med sverd ved lend. Hornblåseren stod ved siden av meg. Da sa jeg til stormennene, forstanderne og resten av folket: «Arbeidet er stort og omfattende, og vi står spredt på muren, langt fra hverandre. Når dere hører lyden av hornene, hvor dere så er, skal dere samle dere omkring oss. Så vil Gud stride for oss.» Vi drev da på med arbeidet, mens halvparten av folket stod der med sine spyd fra morgenrøden viste seg, til stjernene kom fram. Samtidig sa jeg også til folket: «Hver mann skal overnatte i Jerusalem sammen med sin tjener, slik at de kan holde vakt om natten og arbeide om dagen.» Selv kom vi aldri ut av klærne, verken jeg eller mine frender og tjenere eller vaktmennene som fulgte meg. Hver mann hadde våpen i hånd.