Job 20:1-29

Job 20:1-29 Norsk Bibel 88/07 (NB)

Da tok Sofar fra Na’ama til orde og sa: Mine tanker legger meg svaret i munnen! Derfor stormer det i meg. Hån og irettesettelse må jeg høre, og min ånd gir meg svar ut fra min innsikt. Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker ble satt på jorden, at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede varer bare et øyeblikk? Om hans hovmod stiger mot himmelen, og om hans hode når til skyen, så går han likevel til grunne for evig som skitt. De som så ham, spør: Hvor er han? Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mer. Han jages bort som et syn om natten. Det øye som så ham, ser ham ikke mer, og han er ikke lenger å se på sitt hjemsted. Hans barn må søke hjelp fra fattigfolk, og hans hender må gi hans gods tilbake. Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nå ligger den med ham i støvet. Selv om det onde er søtt i hans munn, og selv om han skjuler det under tungen, sparer på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under ganen, så blir likevel hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv. Han slukte gods, men må spy det ut igjen, Gud driver det ut av hans buk. Ormegift må han suge i seg, hoggormens tunge dreper ham. Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk. Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det. Meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det. For han knuste fattigfolk og lot dem ligge der. Han røvet hus til seg, hus som han ikke har bygd. Han kjente aldri ro i sitt indre. Han skal ikke slippe unna med sine skatter. Det var ikke noe som unngikk hans grådighet, derfor varer ikke hans lykke. Midt i hans rikdom blir det trangt for ham. Hver nødlidende vender sin hånd mot ham. Det skal skje at når han fyller sin buk, da sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar den regne på ham mens han eter. Flykter han for våpen av jern, så vil en bue av kobber gjennombore ham. Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odden kommer fram av hans galle, da faller dødsredsler over ham. Alt mørke er i vente for hans vel gjemte skatter. En ild som ikke noe menneske puster til, fortærer ham, den eter det som er igjen av hans telt. Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser seg mot ham. Det han har samlet i sitt hus, føres bort. Det skylles bort på Guds vredes dag. Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av Den Allmektige.

Job 20:1-29 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)

Da tok na’amanitten Sofar ordet: «Derfor driver mine urolige tanker meg til å svare, på grunn av opprøret i mitt indre. Denne vanærende irettesettelsen har jeg hørt, og min ånd får meg til å svare ut fra min forstand. Kjenner du ikke til dette fra gammelt av, siden mennesket ble satt på jorden, at de ugudeliges seiersjubel er kortvarig, den gudløses glede bare varer et øyeblikk? Selv om hans hovmod stiger helt til himmelen, og hans hode rekker til skyen, så skal han likevel gå fortapt for evig, som sitt eget avfall. De som hadde sett ham, skal si: ‘Hvor er han?’ Som en drøm flyr han bort, og han blir ikke funnet. Ja, han jages bort som et syn om natten. Øyet som fikk et glimt av ham, får ikke se ham igjen. Heller ikke hans hjemsted får se ham mer. Hans barn skal søke velvilje hos de fattige, og hans egne hender skal gi hans rikdom tilbake. Hans bein har vært fulle av hans ungdoms kraft, men den vil legge seg ned i støvet sammen med ham. Selv om det onde er søtt i hans munn, og han skjuler det under sin tunge, selv om han sparer på det og ikke gir det fra seg, men beholder det i munnen, skal likevel maten bli sur i hans mage. Den skal bli som kobragift i hans indre. Den rikdom han svelger, spyr han opp igjen. Gud kaster dem ut av hans mage. Det er kobragift han suger i seg. Giftslangens tunge dreper ham. Han skal ikke få se bekkene, elvene som flyter med honning og fløte. Det han har strevd for, må han gi tilbake, og han får ikke nyte det. Han får ikke glede seg over det hans handel kaster av seg. For han har undertrykt og sviktet de fattige. Med vold har han ranet til seg hus han ikke har bygd. Sannelig, han kjenner aldri ro i sitt indre. Men så skal han heller ikke komme unna med det han har sin lyst i. Det er ingenting som slipper unna hans grådighet. Derfor skal ikke hans velstand vare. Midt i all sin overflod skal han få trengsel. Hver den som har møye, skal strekke sin hånd ut mot ham. Det skal skje idet han fyller sin mage, at Gud kaster sin brennende vrede over ham og lar den regne over hans kjøtt. Han vil flykte fra våpen av jern, men en bue av bronse gjennomborer ham. Pilen trekkes ut og går ut gjennom ryggen. Den glinser når den kommer ut av galleblæren hans, redsel kommer over ham. Bare bekmørke er det som venter for skattene han har lagt av. En ild det ikke er blåst på, skal fortære ham. De som er igjen i hans telt, blir oppslukt. Himmelen skal avsløre hans misgjerning, og jorden skal reise seg mot ham. Innhøstningen skal bli borte fra hans hus, alt flyter bort på Hans vredes dag. Dette er et ugudelig menneskes lodd fra Gud, den arv som er tilsagt ham av Gud.»

Job 20:1-29 Bibel 1930 - Bibelselskapet (BIBEL1930)

Da tok Sofar fra Na'ma til orde og sa: Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig; hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt. Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden, at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk? Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen, så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han? Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn. Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger. Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake. Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet. Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge, sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane, så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv. Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk. Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham. Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk. Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det. For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om; han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter. Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke. Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham. For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham. Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham. Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham. Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt. Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham. Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag. Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.

Job 20:1-29 Bibel2011 - Bibelselskapet (BIBEL2011)

Da tok Sofar fra Naama til orde og sa: Igjen og igjen får jeg opprivende tanker, de gjør meg urolig. Vel må jeg lytte til refs og hån, men min forstands kraft gir meg svar. Du vet at slik har det alltid vært, helt siden mennesket ble satt på jorden; de urettferdige jubler en kort tid, den ugudelige gleder seg et øyeblikk. Om hans hovmod hever seg himmelhøyt og hodet når til skyene, går han likevel til grunne som skitt. De som så ham, spør: «Hvor er han?» Som en drøm flyr han bort, de finner ham ikke. Han forsvinner som et syn om natten. Øyet som så, ser ham ikke lenger, han er ikke på sitt hjemsted. Barna hans må søke godvilje hos fattige; med egne hender må han gi rikdommen tilbake. Ungdomskraften som fylte beina, hviler nå med ham i støvet. Ondskapen er søt i hans munn, han gjemmer den under tungen. Han smatter på den uten å svelge, trykker den mot ganen. Men maten omdannes i magen, blir ormegift i hans indre. Rikdommen han slukte, kaster han opp. Gud driver den ut av magen. Han suger slangegift, hoggormens tunge dreper ham. Aldri får han se bekker eller elver som flyter med honning og rømme. Maten han har strevd for, vil ut, han får den ikke ned. Han har ingen glede av rikdommen han vant. For han knuste fattige og lot dem ligge, han røvet til seg hus han ikke hadde bygd. Han finner ingen ro i sitt indre; han kan ikke redde det han har så kjært. Ingen ting unnslipper fråtsingen, derfor varer ikke hans velstand. I hans store overflod blir det trangt, ulykken rammer, med full kraft. For riktig å fylle magen hans sender Gud sin brennende vrede og lar det regne over ham med kjøtt. Han flykter fra våpen av jern, men såres av en bronsebue. Han trekker pilen ut av ryggen, drar den blanke spissen ut av galleblæren. Redsel kommer over ham. Stummende mørke skjuler ham. En ild som ingen puster til, fortærer ham. Ulykken rammer dem som er igjen i hans telt. Himmelen avdekker hans skyld, jorden reiser seg mot ham. Avlingen han fikk i hus, føres bort, skylles vekk på Guds vredesdag. Slik er skjebnen et urettferdig menneske får av Gud, arven som Gud har bestemt.

Job 20:1-29 Bibel1978/1985 - Bibelselskapet (BIBEL1978)

Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa: Mine tanker gir meg svar på dette, derfor er jeg så opphisset. Til min skam må jeg høre refsende ord, men min ånd gir meg svar fra den innsikt jeg har. Du vet det har vært slik fra eldgammel tid, helt siden mennesker ble satt på jorden: De gudløse jubler en kort tid, et øyeblikk varer nidingens glede. Om hans hovmod hever seg himmelhøyt, og hans hode reiser seg mot sky, så går han for alltid til grunne som skitt; de som så ham, spør: «Hvor ble det av ham?» Han flyr bort som en drøm og fins ikke mer, forsvinner likesom et syn om natten. Øyet som så ham, ser ham ikke lenger, han er aldri mer å se på sitt hjemsted. Hans barn må be småkårsfolk om hjelp; selv må han gi sin rikdom tilbake. Hans ben var fulle av ungdoms kraft, men nå må den følge ham i støvet. Det onde smaker søtt i hans munn, han gjemmer det under tungen. Han sparer på det og slipper det ikke, men holder det fast mot ganen. Likevel forvandles maten i hans mage, den blir til ormegift i hans indre. Den rikdom han slukte, må han kaste opp, Gud driver det ut av hans buk. Ormegift må han suge i seg, hoggormen dreper ham med sin tunge. Aldri får han se at det flyter bekker med honning og elver med melk. Han må betale tilbake det han har vunnet og får ikke nyte godt av det; han har ingen glede av den rikdom han vant. For han knuste småkårsfolk og lot dem ligge, han røvet hus som han ikke hadde bygd. Men han fant aldri ro i sitt indre; med alle sine skatter kan han ikke berges. Ingen ting unnslapp hans grådighet, derfor skal ikke hans velstand vare. Det blir trangt for ham midt i hans overflod, ulykken rammer ham med all sin makt. For at han skal få nok, lar Gud sin brennende vrede nå ham og lar undergang regne ned over ham. Flykter han for våpen av jern, skal en bronsebue gjennombore ham. Han trekker pilen ut av sin rygg og spissen ut av galleblæren; da blir han grepet av redsel. Bare mørke har han i vente. Han skal fortæres av en ild som ikke mennesker blåser på. De av hans ætt som er sluppet unna, skal det også gå ille med. Himmelen åpenbarer hans skyld, og jorden reiser seg mot ham. Den avling han har i sitt hus, føres bort, den skylles vekk på Guds vredes dag. Slik lagnad får onde mennesker av Gud, det er den arv han har bestemt for dem.