Dommerne 11:1-40

Del

Dommerne 11:1-40 Norsk Bibel 88/07 (NB)

Jefta fra Gilead var en djerv krigsmann. Men han var sønn av en horkvinne. Hans far var Gilead. Også med sin kone hadde Gilead sønner, og da konens sønner ble voksne, jaget de bort Jefta og sa til ham: Du skal ingen arvedel ha i vår fars hus, for du er sønn av en fremmed kvinne. Da flyktet Jefta for brødrene sine og bosatte seg i landet Tob*. Der samlet det seg en flokk løse menn om Jefta, og de dro ut med ham på hans streiftog. En tid etter begynte Ammons barn krig mot Israel. Da de gikk til angrep på Israel, dro de eldste i Gilead av sted for å hente Jefta fra landet Tob. De sa til Jefta: Kom og bli føreren vår, så vil vi ta kampen opp mot Ammons barn. Men Jefta sa til de eldste i Gilead: Var det ikke dere som hatet meg og drev meg bort fra min fars hus? Hvorfor kommer dere da til meg nå når dere er i trengsel? De eldste i Gilead svarte: Det er jo derfor vi kommer til deg igjen! Du må gå med oss og kjempe mot Ammons barn, så skal du være høvding over oss, over alle som bor i Gilead. Da sa Jefta til de eldste i Gilead: Dersom dere nå får meg med dere tilbake for å kjempe mot Ammons barn, og Herren gir dem i min hånd, så er det altså jeg som skal være høvding over dere! Og de eldste i Gilead sa til Jefta: Herren skal være vitne mellom oss dersom vi ikke gjør som du har sagt! Så gikk Jefta med de eldste i Gilead. Folket gjorde ham til sin høvding og fører. Og Jefta gjentok i Mispa alle sine ord for Herrens åsyn. Så sendte Jefta bud til ammonittenes konge og sa: Er det noe mellom deg og meg, siden du kommer hit og fører krig mot mitt land? Da sa ammonittenes konge til Jeftas sendebud: Da Israel dro opp fra Egypt, tok de mitt land like fra Arnon til Jabbok og til Jordan. Gi det nå tilbake med det gode! Jefta sendte da igjen bud til ammonittenes konge, og sa til ham: Så sier Jefta: Israel har ikke tatt Moabs land eller ammonittenes land. På sin ferd opp fra Egypt vandret Israel i ørkenen til Rødehavet og kom til Kadesj. Da sendte Israel bud til Edoms konge og sa: La meg få dra gjennom ditt land! Men Edoms konge hørte ikke på dem. Også til Moabs konge sendte de bud, men han ville heller ikke. Så ble Israel i Kadesj. Siden vandret de i ørkenen og dro utenom Edoms land og Moabs land og kom fram øst for Moabs land og slo leir på den andre siden av Arnon. Men de kom ikke inn i Moabs land, for Arnon er Moabs grense. Så sendte Israel bud til Sihon, amorittenes konge, kongen i Hesjbon. Og de sa til ham: La oss få dra gjennom ditt land, så vi kan komme dit vi skal! Men Sihon hadde ikke så stor tillit til Israel at han torde la dem dra gjennom landet sitt. Han samlet alt folket sitt, og de slo leir i Jahsa, og så gikk de til angrep på Israel. Men Herren, Israels Gud, ga Sihon og alt folket hans i Israels hånd. De slo dem, og Israel inntok hele det landet som tilhørte amorittene, det folket som bodde der. Hele amorittenes land inntok de, like fra Arnon til Jabbok og fra ørkenen til Jordan. Slik har Herren, Israels Gud, drevet amorittene bort for sitt folk Israel. Og nå vil du ta deres land til din eiendom? Er det ikke så, at det som din gud Kamosj lar deg få, det tar du i eie, og alt det Herren vår Gud rydder for oss, det tar vi i eie? Er vel du bedre enn Balak, Sippors sønn, Moabs konge? Trettet vel han med Israel eller førte krig mot dem? Nå har Israel bodd tre hundre år i Hesjbon og byene som tilhører det, og i Aroer med tilhørende byer og i alle de byer som ligger ved Arnons bredder. Hvorfor har dere da ikke tatt dem tilbake i hele denne tiden? Jeg har ikke gjort deg noe ondt. Men du gjør nå urett mot meg ved å angripe meg. Herren, han som er dommer, han skal dømme i dag mellom Israels barn og Ammons barn. Men ammonittenes konge hørte ikke på det som Jeftas sendebud bar fram til ham. Da kom Herrens Ånd over Jefta. Han dro fram gjennom Gilead og Manasse og videre til Mispa i Gilead. Og fra Mispa i Gilead dro han fram mot Ammons barn. Og Jefta gjorde et løfte til Herren og sa: Dersom du gir Ammons barn i min hånd, da skal den første som går ut av døren i mitt hus og kommer imot meg når jeg kommer uskadd tilbake fra Ammons barn, høre Herren til. Jeg skal ofre ham som brennoffer*. Så dro Jefta fram mot Ammons barn og kjempet mot dem, og Herren ga dem i hans hånd. Han slo dem og tok fra dem landet fra Aroer til bort mot Minnit, tjue byer, og helt til Abel-Keramim. Det ble et stort mannefall, og Ammons barn ble ydmyket under Israels barn. Da Jefta kom hjem til sitt hus i Mispa, kom hans datter ut imot ham med tamburiner og dans. Hun var hans eneste barn, han hadde ingen sønn eller datter uten henne. Med det samme Jefta fikk se henne, flerret han klærne sine og sa: Å min datter! For en sorg du volder meg, og for en ulykke du fører over meg! Jeg har gjort et løfte til Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake. Da sa hun til ham: Far, har du gjort et løfte til Herren, så gjør med meg som du har lovt, siden Herren lot deg få hevn over fiendene dine, Ammons barn. Så sa hun til sin far: Bare én ting vil jeg be deg om: La meg være fri i to måneder, så jeg kan gå ned på fjellene og gråte over min jomfrustand sammen med mine venninner. Og han sa: Gjør så! Så lot han henne være fri to måneder. Hun gikk av sted med venninnene sine og gråt over sin jomfrustand på fjellene. Da to måneder var omme, kom hun tilbake til sin far. Han gjorde med henne etter det løfte han hadde gitt, og hun visste ikke av mann. Så ble det en skikk i Israel: År for år går Israels døtre av sted for å minnes Jeftas, gileadittens datter fire dager om året.

Dommerne 11:1-40 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)

Gileaditten Jefta var en mektig kriger, men han var sønn av en prostituert. Det var Gilead som var far til Jefta. Gileads kone fødte ham sønner. Da sønnene til hans kone vokste opp, drev de Jefta bort og sa til ham: «Du skal ikke ha del i arven i vår fars hus, for du er sønn av en annen kvinne.» Da flyktet Jefta fra brødrene sine og bosatte seg i landet Tob. Dårlige menn flokket seg rundt Jefta og dro ut med ham på ferdene hans. Etter en tid skjedde det at folket i Ammon gikk til strid mot Israel. Da folket i Ammon stred mot Israel, dro de eldste i Gilead av sted for å hente Jefta fra landet Tob. Så sa de til Jefta: «Kom og bli føreren vår, så vi kan stride mot folket fra Ammon.» Da sa Jefta til de eldste i Gilead: «Var det ikke dere som hatet meg, og drev ikke dere meg bort fra min fars hus? Hvorfor har dere kommet til meg nå når dere er i trengsel?» De eldste i Gilead sa til Jefta: «Dette er grunnen til at vi nå har vendt oss til deg igjen, det er for at du skal gå med oss og stride mot folket fra Ammon og være vårt overhode over alle som bor i Gilead.» Så sa Jefta til de eldste i Gilead: «Hvis dere fører meg hjem igjen for å stride mot folket fra Ammon og Herren overgir dem i min makt, er det da ikke jeg som skal være overhodet deres?» De eldste i Gilead sa til Jefta: «Herren skal være vitne mellom oss hvis vi ikke gjør etter dine ord.» Så gikk Jefta med de eldste i Gilead, og folket gjorde ham til overhode og fører over dem. Og Jefta talte alle sine ord for Herrens ansikt i Mispa. Jefta sendte budbærere til kongen over folket fra Ammon og sa: «Hva er det som står imellom meg og deg, siden du har kommet for å stride mot meg i mitt land?» Ammonfolkets konge svarte Jeftas budbærere: «Fordi Israel tok landet mitt da de kom opp fra Egypt, helt fra Arnon og helt til Jabbok og til Jordan, skal du nå gi det tilbake i fred.» Da sendte Jefta igjen budbærere til kongen over folket fra Ammon, og de sa til ham: «Så sier Jefta: Israel tok ikke Moabs land og heller ikke landet til Ammons folk. For da Israel dro opp fra Egypt, vandret de gjennom ørkenen helt til Sivhavet og kom til Kadesj. Da sendte Israel budbærere til Edoms konge og sa: «Jeg ber deg, la meg få dra gjennom landet ditt!» Men Edoms konge ville ikke høre på dem. På samme måten sendte de bud til Moabs konge, men heller ikke han ville gå med på det. Derfor ble Israel i Kadesj. De dro videre i ørkenen og gikk utenom landet Edom og landet Moab, og kom til østsiden av landet Moab og slo leir på den andre siden av Arnon. Men de krysset ikke grensen til Moab, for Arnon var grensen til Moab. Så sendte Israel budbærere til amorittkongen Sihon, Hesjbons konge. Israel sa til ham: «Vi ber deg, la oss få dra gjennom landet ditt til det stedet vi skal.» Men Sihon stolte ikke på Israel slik at han lot dem dra gjennom landområdet sitt. Derfor samlet Sihon hele hæren sin, slo leir i Jahsa og gikk til strid mot Israel. Herren, Israels Gud, overga Sihon og hele folket hans i Israels hånd, og de beseiret dem. Slik tok Israel i eie hele landet til amorittene som bodde i det landet. De tok hele amorittenes landområde i eie, helt fra Arnon til Jabbok og fra ørkenen til Jordan. Nå har Herren, Israels Gud, drevet amorittene bort fra sitt folk, Israels ansikt. Skulle da du ta det i eie? Tar du ikke imot alt det din gud Kamosj gir deg til eiendom? Derfor vil vi ta i eie alt det Herren vår Gud inntar for oss. Er du noe bedre enn Balak, Sippors sønn, Moabs konge? Stred han noen gang mot Israel? Gikk han noen gang til krig mot dem? Israel har bodd 300 år i Hesjbon og i landsbyene omkring, i Aroer og i landsbyene omkring og i alle byene langs bredden av Arnon. Hvorfor tok dere dem ikke tilbake i løpet av denne tiden? Derfor, jeg har ikke syndet mot deg, men du har gjort ondt mot meg ved å stride mot meg. Må Herren, Dommeren, felle dom på denne dag mellom Israels barn og Ammons barn.» Men kongen over Ammons barn hørte ikke på ordene som Jefta sendte til ham. Da kom Herrens Ånd over Jefta, og han dro gjennom Gilead og Manasse og gjennom Mispa i Gilead. Fra Mispa i Gilead rykket han fram mot folket fra Ammon. Jefta avla et løfte for Herren og sa: «Hvis Du virkelig vil overgi folket fra Ammon i min hånd, da skal det være slik at den som kommer ut av dørene i mitt hus for å møte meg når jeg vender hjem i fred fra folket fra Ammon, skal tilhøre Herren. Jeg skal ofre ham som brennoffer.» Så rykket Jefta fram mot folket fra Ammon for å stride mot dem, og Herren overga dem i hans hånd. Han slo dem fra Aroer og helt til Minnit, 20 byer, og helt til Abel-Keramim; det ble et meget stort mannefall. Slik ble folket fra Ammon fornedret framfor Israels barn. Da Jefta kom tilbake til sitt hus i Mispa, kom datteren hans ut for å møte ham med tamburiner og dans. Hun var det eneste barnet hans. Foruten henne hadde han verken noen sønn eller datter. Da han fikk øye på henne, skjedde det at han flerret klærne sine og sa: «Ve, min datter! Du har ført meg ned i dyp sorg! Du har blitt min smerte! For jeg åpnet min munn overfor Herren, og jeg kan ikke tilbakekalle det.» Da sa hun til ham: «Min far, du åpnet din munn overfor Herren. Nå skal du gjøre med meg etter de ord som gikk ut fra din munn. For Herren har gitt deg hevn over dine fiender, Ammons barn.» Så sa hun til sin far: «La meg bare få dette ønsket oppfylt: Trekk deg tilbake fra meg i to måneder, så jeg kan gå av sted og flakke omkring i fjellene og gråte over min jomfrustand, jeg og venninnene mine.» Da sa han: «Gå av sted!» Og han lot henne dra bort i to måneder. Hun vandret omkring i fjellene sammen med venninnene sine og gråt over sin jomfrustand. Etter to måneder skjedde det at hun kom tilbake til sin far, og han gjorde med henne etter løftet han hadde avgitt. Hun hadde ikke hatt seksuell omgang med noen mann. Det ble en sedvane i Israel at Israels døtre gikk av sted fire dager hvert år for å sørge over gileaditten Jeftas datter.

Dommerne 11:1-40 Bibel 1930 - Bibelselskapet (BIBEL1930)

Gileaditten Jefta var en veldig krigsmann. Men han var sønn av en skjøge; hans far var Gilead. Med sin hustru hadde Gilead også sønner; og da hustruens sønner blev store, jaget de Jefta bort og sa til ham: Du skal ingen arvelodd ha i vår fars hus, for du er sønn av en fremmed kvinne. Da flyktet Jefta for sine brødre og bosatte sig i landet Tob; og der samlet sig en flokk løse menn om Jefta og var med ham på hans tog. Nogen tid efter begynte Ammons barn krig mot Israel. Og da Ammons barn bar våben mot Israel, gikk de eldste i Gilead avsted for å hente Jefta fra landet Tob. Og de sa til Jefta: Kom og bli vår fører, så vil vi stride mot Ammons barn. Men Jefta sa til de eldste i Gilead: Var det ikke I som hatet mig og jaget mig bort fra min fars hus? Hvorfor kommer I da til mig, nu I er i trengsel? De eldste i Gilead svarte: Derfor er det jo vi nu kommer til dig igjen; du må gå med oss og stride mot Ammons barn, så skal du være høvding over oss, over alle som bor Gilead. Da sa Jefta til de eldste i Gilead: Dersom I nu får mig med eder tilbake for å stride mot Ammons barn, og Herren gir dem i min vold, så er det jeg som skal være eders høvding! Og de eldste i Gilead sa til Jefta: Herren skal være vidne mellem oss. Han straffe oss dersom vi ikke gjør som du sier! Så gikk Jefta med de eldste i Gilead, og folket gjorde ham til sin høvding og fører. Og Jefta gjentok i Mispa alle sine ord for Herrens åsyn. Så sendte Jefta bud til ammonittenes konge og lot si: Hvad vil du mig, siden du kommer til mig og fører krig mot mitt land? Da sa ammonittenes konge til Jeftas sendebud: Fordi Israel, da de drog op fra Egypten, tok mitt land like fra Arnon til Jabbok og til Jordan; gi det nu tilbake med det gode! Men Jefta sendte atter bud til ammonittenes konge og lot si til ham: Så sier Jefta: Israel har ikke tatt Moabs land eller ammonittenes land. For da de drog op fra Egypten, vandret Israel i ørkenen til det Røde Hav og kom til Kades. Da sendte Israel bud til Edoms konge og lot si: La mig få dra gjennem ditt land! Men Edoms konge hørte ikke på dem. Også til Moabs konge sendte de bud; men han vilde heller ikke. Så blev Israel i Kades. Siden vandret de i ørkenen og drog utenom Edoms land og Moabs land og kom frem østenfor Moabs land og leiret sig på hin side Arnon; men de kom ikke inn i Moabs land, for Arnon er Moabs grense. Så sendte Israel bud til Sihon, amorittenes konge, kongen i Hesbon, og Israel lot ham si: La oss få dra gjennem ditt land, så vi kan komme dit vi skal! Men Sihon hadde ikke så god tro til Israel at han torde la dem dra gjennem sitt land; han samlet alt sitt folk, og de leiret sig i Jahsa, og han angrep Israel. Og Herren, Israels Gud, gav Sihon og alt hans folk i Israels hånd, og de slo dem; og Israel inntok hele det land som tilhørte amorittene, det folk som bodde der; hele amorittenes land inntok de like fra Arnon til Jabbok og fra ørkenen til Jordan. Så har nu Herren, Israels Gud, drevet amorittene bort for sitt folk Israel; og nu vil du ta dets land i eie? Er det ikke så at hvad din gud Kamos lar dig få, det tar du i eie, og alt hvad Herren vår Gud rydder for oss, det tar vi i eie? Er da du bedre enn Balak, Sippors sønn, Moabs konge? Trettet vel han med Israel eller førte krig mot dem? Nu har Israel bodd tre hundre år i Hesbon og de byer som hører det til, og i Aroer med tilhørende byer og i alle de byer som ligger ved Arnons bredder; hvorfor har I da ikke tatt dem igjen i all denne tid? Jeg har ikke gjort dig noget ondt, men du gjør nu urett mot mig ved å angripe mig; Herren, han som er dommer, han skal dømme idag mellem Israels barn og Ammons barn. Men ammonittenes konge hørte ikke på de ord som Jeftas sendebud bar frem til ham. Da kom Herrens Ånd over Jefta, og han drog gjennem Gilead og Manasse; så drog han frem til Mispa i Gilead; og fra Mispa i Gilead drog han frem mot Ammons barn. Og Jefta gjorde et løfte til Herren og sa: Dersom du gir Ammons barn i min hånd, da skal den som går ut av døren til mitt hus og møter mig, når jeg kommer uskadd tilbake fra Ammons barn, da skal den høre Herren til; jeg skal ofre ham til brennoffer. Så drog Jefta frem mot Ammons barn og stred mot dem, og Herren gav dem i hans hånd; han slo dem og tok fra dem landet fra Aroer til bortimot Minnit, tyve byer, og like til Abel-Keramim; det blev et svært mannefall, og Ammons barn blev ydmyket under Israels barn. Da Jefta kom hjem til sitt hus i Mispa, da gikk hans datter ut imot ham med trommer og dans; hun var hans eneste barn, foruten henne hadde han hverken sønn eller datter. Med det samme han fikk se henne, sønderrev han sine klær og sa: Akk, min datter, hvilken sorg du volder mig, hvilken ulykke du fører over mig! Jeg har gjort et løfte til Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake. Da sa hun til ham: Min far! Har du gjort et løfte til Herren, så gjør med mig som du har lovt, siden Herren lot dig få hevn over dine fiender, Ammons barn! Så sa hun til sin far: Bare én ting vil jeg be dig om: La mig være fri to måneder, så jeg kan gå ned på fjellene og gråte over min jomfrustand sammen med mine venninner. Og han sa: Gjør så! Så lot han henne være fri to måneder; og hun gikk avsted med sine venninner og gråt over sin jomfrustand på fjellene. Og da to måneder var omme, kom hun tilbake til sin far, og han gjorde med henne efter det løfte han hadde gjort; og hun hadde ikke visst av mann. Så blev det en skikk i Israel: r for år går Israels døtre avsted for å prise Jeftas, gileadittens datter fire dager om året.

Dommerne 11:1-40 Bibel2011 - Bibelselskapet (BIBEL2011)

Jefta fra Gilead var en tapper kriger. Han var sønn av en prostituert kvinne, og Gilead var far til Jefta. Også Gileads kone fødte ham sønner. Da disse sønnene ble voksne, jaget de Jefta bort og sa til ham: «Du skal ikke få del i farsarven vår, for du er sønn av en annen kvinne.» Da flyktet Jefta for brødrene sine og slo seg ned i landet Tob. Noen simple menn som gikk og drev, samlet seg om Jefta og dro ut med ham på toktene hans. Etter en tid gikk ammonittene til krig mot Israel. Da ammonittene gikk til angrep på israelittene, dro de eldste i Gilead for å hente Jefta hjem fra Tob. De sa til Jefta: «Kom og bli hærfører for oss, så vi kan kjempe mot ammonittene.» Men Jefta sa til de eldste i Gilead: «Var det ikke dere som hatet meg og drev meg bort fra min fars hus? Hvorfor kommer dere til meg nå, når dere er i nød?» De eldste fra Gilead svarte Jefta: «Det er nettopp derfor vi vender oss til deg igjen. Går du med oss og kjemper mot ammonittene, skal du være høvding over alle som bor i Gilead.» Da sa Jefta til de eldste i Gilead: «Om dere henter meg tilbake for å kjempe mot ammonittene og HERREN overgir dem til meg, da skal jeg være høvding for dere.» De eldste i Gilead svarte: «HERREN skal være vitne mellom oss om vi ikke gjør som du sier.» Da fulgte Jefta med de eldste i Gilead, og folket gjorde ham til høvding og hærfører. Foran HERREN i Mispa gjentok Jefta alt det han hadde sagt. Jefta sendte bud til ammonittenes konge og sa: «Har vi noe uoppgjort med hverandre siden du kommer imot meg og går til angrep på landet mitt?» Ammonittenes konge svarte sendebudene fra Jefta: «Da Israel kom fra Egypt, tok de landet mitt mellom Arnon og Jabbok, helt bort til Jordan. Gi det nå tilbake med det gode!» Enda en gang sendte Jefta bud til ammonittenes konge og sa til ham: Så sier Jefta: Israel har ikke tatt landet fra Moab eller ammonittene. Da Israel dro opp fra Egypt, gikk de gjennom ørkenen til Sivsjøen og kom til Kadesj. Da sendte Israel bud til kongen i Edom og sa: «La oss få dra gjennom landet ditt!» Men kongen i Edom hørte ikke på dem. De sendte også bud til kongen i Moab, men han avslo. Så ble Israel værende i Kadesj. Da de siden dro gjennom ørkenen, gikk de utenom Edoms land og Moabs land. De nådde området øst for Moab og slo leir på den andre siden av Arnon. De kom ikke inn på Moabs landområde, for Arnon danner grensen mot Moab. Så sendte Israel bud til amorittkongen Sihon, kongen i Hesjbon, og sa til ham: «La oss få dra gjennom landet ditt, så vi kommer dit vi skal.» Men Sihon hadde ikke så stor tillit til Israel at han lot dem dra gjennom landet sitt. Derfor samlet han hele hæren sin og slo leir ved Jahsa. Så gikk han til krig mot Israel. Men HERREN, Israels Gud, ga Sihon og hele hæren hans i hendene på Israel, og de slo dem. Så inntok Israel hele landet til amorittene som bodde der. Hele amorittenes område inntok de, fra Arnon til Jabbok og fra ørkenen til Jordan. Det er HERREN, Israels Gud, som har drevet amorittene bort og gitt landet til sitt folk Israel. Og nå vil du drive dem bort! Er det ikke slik at det din gud Kemosj lar deg innta, det inntar du, mens alt det HERREN vår Gud lar oss innta, det inntar vi? Er du så mye bedre enn Moab-kongen Balak, Sippors sønn? Gikk han til strid mot Israel? Angrep han dem? Nå er det tre hundre år siden Israel bosatte seg i Hesjbon og byene der omkring, i Aroer og byene der omkring og i alle byene langs Arnon. Hvorfor har dere ikke tatt dem tilbake i hele denne tiden? Jeg har ikke syndet mot deg, men du gjør meg stor urett når du nå går til krig mot meg. HERREN, som er dommeren, skal i dag dømme mellom israelittene og ammonittene. Men ammonittenes konge ville ikke høre på det sendebudene fra Jefta sa til ham. Da kom HERRENS ånd over Jefta, og han dro gjennom Gilead og Manasse. Han dro helt til Mispa i Gilead, og derfra dro han ut mot ammonittene. Jefta avla et løfte til HERREN og sa: «Gir du ammonittene i mine hender, skal den første som kommer ut gjennom døren i mitt hus og møter meg når jeg vender velberget tilbake fra krigen mot ammonittene, høre HERREN til. Jeg skal bære ham fram som brennoffer.» Så dro Jefta ut for å kjempe mot ammonittene, og HERREN ga dem over i hans hender. Han slo dem og tok landet fra Aroer og bortover mot Minnit, med tjue byer, og området helt til Abel-Keramim. Det ble et stort mannefall, og ammonittene måtte bøye seg under israelittene. Da Jefta kom hjem til huset sitt i Mispa, kom datteren hans ut imot ham med håndtrommer og dans. Hun var det eneste barnet hans, han hadde ingen sønn eller datter utenom henne. Da han fikk se henne, flerret han klærne sine og ropte: «Å, min datter, for en sorg du volder meg, for en ulykke du bringer! Jeg har gitt HERREN et løfte, og jeg kan ikke ta det tilbake.» Da sa hun til ham: «Far, har du gitt HERREN et løfte, så gjør med meg som du har sagt, siden HERREN har latt deg få hevn over dine fiender, ammonittene. Men en ting vil jeg gjerne at du gir meg lov til», sa hun. «La meg få være fri i to måneder, så jeg og venninnene mine kan gå omkring på fjellene og gråte over at jeg må dø som jomfru.» «Gå du!» svarte han, og han lot henne være borte i to måneder. Så gikk hun omkring på fjellene sammen med venninnene og gråt over jomfrudommen sin. Da de to månedene var omme, kom hun tilbake til faren, og han gjorde med henne som han hadde lovet. Hun hadde aldri vært sammen med noen mann. Siden har det vært en skikk i Israel at israelittiske døtre fire dager i året går ut og synger klagesanger over datteren til Jefta fra Gilead.

Dommerne 11:1-40 Bibel1978/1985 - Bibelselskapet (BIBEL1978)

Jefta fra Gilead var en djerv kriger. Han var sønn av en skjøge, og Gilead var hans far. Også med sin kone fikk Gilead sønner. Da de ble voksne, jaget de Jefta bort. De sa til ham: «Du får ikke være med og dele arven etter vår far; for du er sønn av en fremmed kvinne.» Da flyktet Jefta for brødrene sine og slo seg ned i landet Tob. En flokk løse karer samlet seg om Jefta og var med på ferdene hans. En tid etter begynte ammonittene krig mot Israel. Da de gikk til angrep på israelittene, drog de eldste i Gilead for å hente Jefta hjem fra Tob. De sa til ham: «Kom og vær fører for oss, så vi kan ta kampen opp mot ammonittene.» Men Jefta svarte de eldste fra Gilead: «Var det ikke dere som hatet meg og drev meg bort fra min fars hus? Hvorfor kommer dere til meg nå når dere er i nød?» De eldste svarte: «Det er jo derfor vi kommer til deg igjen. Går du med oss i kampen mot ammonittene, skal du være høvding over alle oss som bor i Gilead.» Da sa Jefta til de eldste i Gilead: «Dersom dere får meg til å dra hjem og kjempe mot ammonittene, og Herren gir dem i min hånd, da skal jeg være høvding over dere.» De eldste svarte: «Herren skal være vårt vitne på dette og straffe oss hvis vi ikke gjør som du har sagt.» Da gikk Jefta med de eldste i Gilead. Folket gjorde ham til høvding og fører, og i Mispa gjentok han for Herrens ansikt alt det han hadde sagt. Jefta sendte bud til ammonittenes konge og sa: «Har vi noe utestående med hverandre, siden du kommer hit og angriper landet mitt?» Ammonittenes konge gav sendebudene fra Jefta dette svar: «Da israelittene kom fra Egypt, tok de landet mitt mellom Arnon og Jabbok, helt bort til Jordan. La meg nå få det tilbake med det gode!» Jefta sendte enda en gang bud til ammonittenes konge med disse ord: Så sier Jefta: Israel har ikke tatt landet fra moabittene eller ammonittene. På veien fra Egypt drog israelittene gjennom ørkenen til Sivsjøen, og de kom til Kadesj. Da sendte de bud til kongen i Edom og sa: «La oss få dra igjennom landet ditt!» Men kongen hørte ikke på dem. De sendte også bud til kongen i Moab. Men han ville heller ikke høre på dem. Så slo israelittene seg til i Kadesj. Da de siden drog videre gjennom ødemarken, gikk de utenom Edom og Moab. De rykket fram øst for Moab og slo leir på den andre siden av Arnon. De kom ikke inn på Moabs landområde, for Arnon danner grense for Moab. Så sendte israelittene bud til kongen i Hesjbon, amorittkongen Sihon, og sa til ham: «La oss få dra gjennom landet ditt, så vi kan komme dit vi skal.» Men Sihon hadde ikke så stor tillit til Israel at han lot dem dra gjennom landet sitt. Han samlet hele hæren sin. Den slo leir ved Jahsa, og så gikk han til strid mot Israel. Men Herren, Israels Gud, overgav Sihon og hele hans hær i hendene på israelittene. Israel slo dem og inntok landet til amorittene som bodde der. Hele amorittenes land la de under seg, fra Arnon til Jabbok, fra ødemarken til Jordan. Slik drev Herren, Israels Gud, amorittene bort og gav landet til sitt folk Israel. Og nå vil du ta det fra dem! Er det ikke så at det som din gud Kamosj lar deg vinne, det legger du under deg, og alt det som Herren vår Gud lar oss vinne, det legger vi under oss? Er du så mye bedre enn moabitt-kongen Balak, Sippors sønn? Gikk han til strid mot Israel? Angrep han dem? Nå har Israel i tre hundre år bodd i Hesjbon og byene der omkring, i Aroer og byene der omkring og i alle byene langs Arnon. Hvorfor har dere ikke tatt dem igjen i hele denne tiden? Jeg har ikke gjort deg noe ondt, men du gjør meg stor urett når du nå går til strid mot meg. Herren, som er dommer, skal i dag avgjøre striden mellom israelittene og ammonittene. Men ammonittenes konge ville ikke høre på det sendebudene fra Jefta sa til ham. Da kom Herrens Ånd over Jefta. Han fór gjennom Gilead og Manasse og videre til Mispa i Gilead. Derfra drog han ut mot ammonittene. Jefta avla et løfte til Herren. «Gir du ammonittene i min vold,» sa han, «skal den første som går ut av døren i mitt hus og kommer imot meg når jeg vender velberget hjem igjen fra striden med ammonittene, høre Herren til. Jeg skal bære ham fram som brennoffer.» Så drog Jefta ut for å kjempe mot ammonittene, og Herren gav dem i hans vold. Han slo dem og tok landet fra Aroer bort imot Minnit, med tjue byer, og området helt til Abel-Keramim. Det ble et stort mannefall, og ammonittene måtte gi seg inn under israelittene. Da Jefta kom hjem igjen til Mispa, kom hans datter ut imot ham med håndtrommer og dans. Hun var hans eneste barn. Han hadde ingen sønn eller datter utenom henne. Med det samme Jefta fikk se henne, flerret han klærne sine og ropte: «Å, min datter, du volder meg sorg og fører ulykke over meg! Jeg har gitt Herren et løfte, og det kan jeg ikke ta tilbake.» Da sa hun til ham: «Far, har du gitt Herren et løfte, så gjør med meg som du har sagt, siden han har latt deg få hevn over ammonittene, dine fiender. Bare én ting må du gi meg lov til,» sa hun til sin far. «La meg være fri i to måneder, så jeg kan gå omkring på fjellene sammen med mine venninner og gråte over at jeg må dø som jomfru.» «Ja, gå du,» sa faren, og lot henne være borte i to måneder. Så gikk hun bortover fjellene med sine venninner og gråt fordi hun skulle dø så ung. Da de to månedene var omme, kom hun tilbake til sin far, og han gjorde med henne som han hadde gitt løfte om. Hun hadde aldri hatt forbindelse med noen mann. Siden ble det skikk i Israel at de unge pikene hvert år, fire dager i året, går ut og synger klagesanger over datteren til Jefta fra Gilead.