2 Mosebok 16:1-36 - Compare All Versions

Del

Så brøt de opp fra Elim. Den femtende dagen i den andre måneden etter at de var dratt ut av landet Egypt, kom hele Israels barns menighet til ørkenen Sin, som ligger mellom Elim og Sinai. Og hele Israels barns menighet knurret mot Moses og Aron i ørkenen. Israels barn sa til dem: Å, om vi bare hadde fått dø for Herrens hånd i landet Egypt da vi satt ved kjøttgrytene, og da vi åt brød til vi var mette! Nå har dere ført oss ut i ørkenen for at hele folkemengden skal dø av sult. Da sa Herren til Moses: Se, jeg vil la brød regne ned fra himmelen til dere. Folket skal gå ut og sanke for hver dag det de trenger. Slik vil jeg prøve dem, om de vil følge min lov eller ikke. Den sjette dagen skal de lage til det som de har hatt med hjem, og det skal være dobbelt så mye som det de ellers sanker for hver dag. Moses og Aron sa til alle Israels barn: I kveld skal dere kjenne at det er Herren som har ført dere ut av landet Egypt. Og i morgen tidlig skal dere få se Herrens herlighet, for han har hørt hvordan dere knurrer mot ham. For hva er vel vi, siden dere knurrer mot oss? Og Moses sa: Dette skal dere få se når Herren i kveld gir dere kjøtt å ete og i morgen tidlig brød, så dere blir mette. For Herren har hørt hvordan dere knurrer og murrer mot ham. For hva er vel vi? Det er ikke mot oss dere knurrer, men mot Herren. Moses sa til Aron: Si til hele Israels barns menighet: Kom fram for Herren, for han har hørt hvordan dere knurrer. Mens Aron så talte til hele Israels barns menighet, vendte de seg mot ørkenen, og se, Herrens herlighet åpenbarte seg i skyen. Og Herren talte til Moses og sa: Jeg har hørt hvordan Israels barn knurrer. Si til dem: Mellom de to aftenstundene skal dere få kjøtt å ete, og i morgen tidlig skal dere få mette dere med brød. Dere skal kjenne at jeg er Herren deres Gud. Da det så ble kveld, kom det vaktler og dekket leiren. Og om morgenen var det et lag av dugg rundt omkring leiren. Da duggen gikk bort, se, da lå det utover ørkenen et fint, kornet lag, som fint rim på jorden. Da Israels barn så det, sa de til hverandre: Hva er det? - for de visste ikke hva det var. Da sa Moses til dem: Det er det brødet Herren har gitt dere å ete. Dette er det Herren har befalt: Sank så mye av dette som hver eter. En omer til hver som hører til husstanden deres. Enhver skal ta for dem som er i hans telt. Israels barn gjorde så, noen sanket mye, andre lite. Da de målte det i omeren, hadde den som hadde sanket mye, ikke noe til overs, og den som hadde sanket lite, manglet ikke noe. Alle hadde sanket etter som de trengte til mat. Moses sa til dem: Ingen skal la noe av det bli igjen til neste morgen. Men de adlød ikke Moses, noen lot noe være igjen til om morgenen. Da kom det makk i det, og det luktet vondt. Og Moses ble vred på dem. Siden sanket de hver morgen etter som hver trengte. Men når solen brente hett, smeltet det. Den sjette dagen sanket de dobbelt så mye brød, to omer for hver. Alle folkets høvdinger kom og meldte dette til Moses. Da sa han til dem: Det er det Herren har sagt. I morgen er det sabbat, hellig sabbat for Herren. Bak nå det dere vil bake, og kok det dere vil koke! Men alt det som blir til overs, skal dere legge til side og gjemme til i morgen. Så lot de det ligge til om morgenen, som Moses hadde befalt. Da luktet det ikke vondt, og det kom heller ikke makk i det. Moses sa: Et det i dag! For i dag er det sabbat for Herren, i dag finner dere ikke noe på marken. Seks dager skal dere sanke det, men på den sjuende dagen er det sabbat, da finnes ingenting. Likevel gikk noen av folket ut den sjuende dagen for å sanke, men de fant ikke noe. Da sa Herren til Moses: Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og mine lover? Se! Herren har gitt dere sabbaten. Derfor gir han dere på den sjette dagen brød for to dager. Bli hjemme, hver hos seg! Ingen skal forlate sitt sted den sjuende dagen. Så hvilte folket på den sjuende dagen. Israelittene kalte det manna*. Det liknet korianderfrø og var hvitt, og det smakte som honningkake. Moses sa: Så har Herren befalt: Fyll en omer med manna og gjem den for deres etterkommere, så de kan se det brødet jeg ga dere å ete i ørkenen da jeg førte dere ut av landet Egypt. Så sa Moses til Aron: Ta en krukke og legg i den en full omer manna. Sett den ned for Herrens åsyn, den skal gjemmes for deres etterkommere. Som Herren hadde befalt Moses, slik satte Aron krukken ned foran Vitnesbyrdet* til å gjemmes. Israels barn åt manna i førti år, til de kom til bebodd land. De åt manna helt til de kom til grensen av Kana’ans land. En omer er tiendedelen av en efa.

De brøt opp fra Elim, og hele Israels menighet kom til Sin-ørkenen, som ligger mellom Elim og Sinai. Det var den femtende dagen i den andre måneden etter at de hadde dratt ut av Egypt. Hele menigheten klaget til Moses og Aron i ørkenen og sa: «Om vi bare hadde fått dø for HERRENS hånd i Egypt da vi satt omkring kjøttgrytene og spiste oss mette! Men nå har dere ført oss ut i denne ørkenen for at alle vi som er samlet her, skal dø av sult.» Da sa HERREN til Moses: «Se, jeg vil la det regne brød ned til dere fra himmelen. Hver dag skal folket gå ut og sanke en dagsrasjon. Slik vil jeg sette dem på prøve og se om de følger min lov eller ikke. Når de på den sjette dagen tilbereder det de har hentet, skal det være dobbelt så mye som det de ellers sanker hver dag.» Så sa Moses og Aron til alle israelittene: «I kveld skal dere forstå at det var HERREN som førte dere ut av Egypt. Og i morgen tidlig skal dere se HERRENS herlighet, for han har hørt hvordan dere klager til ham. Men hvem er vel vi, siden dere klager til oss?» Moses fortsatte: «I kveld skal HERREN gi dere kjøtt å spise, og i morgen brød å mette dere med. For HERREN har hørt hvordan dere har klaget til ham. Men hvem er vi? Det er ikke over oss dere klager, men over HERREN.» Moses sa til Aron: «Si til hele Israels menighet: Kom fram for HERREN, for han har hørt klagene deres!» Mens Aron talte til Israels menighet, vendte de seg mot ørkenen. Og se, HERRENS herlighet viste seg i skyen. Da talte HERREN til Moses: «Jeg har hørt hvordan israelittene klager. Si til dem: I skumringen skal dere få kjøtt å spise, og i morgen tidlig skal dere få mette dere med brød. Dere skal kjenne at jeg er HERREN deres Gud.» Da det ble kveld, kom det vaktler og dekket leiren, og om morgenen lå det et lag med dugg rundt leiren. Da duggen forsvant, var ørkenen dekket av et fint, kornet lag. Det var som fint rim på jorden. Da israelittene så det, sa de til hverandre: «Hva er det?» For de visste ikke hva det var. Og Moses sa til dem: «Det er det brødet HERREN har gitt dere å spise. Dette er det påbudet HERREN har gitt: Sank av dette så mye som dere kan spise, en omer per hode. Dere skal hente til dem som bor i teltet, etter hvor mange dere er.» Det gjorde israelittene. Noen sanket mye, andre lite. Da de målte det i forhold til en omer, hadde den som hadde sanket mye, ikke noe til overs. Og den som hadde sanket lite, manglet ingenting. Alle hadde sanket så mye mat som de trengte. Moses sa til dem: «Ingen må la det bli noe igjen av det til neste morgen.» Men de hørte ikke på Moses. Noen av dem lot noe bli igjen til neste morgen. Da gikk det mark i det, og det stinket. Og Moses ble sint på dem. Hver morgen sanket hver enkelt så mye mat som han trengte. Når solen begynte å varme, smeltet det. Den sjette dagen sanket de dobbelt så mye brød, to omer til hver. Og alle lederne i menigheten kom og fortalte det til Moses. Da sa han til dem: «Dette er det HERREN har sagt. I morgen er det sabbatshvile, en hellig sabbat for HERREN. Bak nå det som skal bakes, og kok det som skal kokes! Men alt det som blir til overs, skal dere legge bort til i morgen.» Så la de det bort til om morgenen, slik Moses hadde pålagt dem. Da stinket det ikke, og det var ikke mark i det. Moses sa: «Spis det i dag, for i dag er det sabbat for HERREN. I dag finner dere ikke noe på marken. Seks dager skal dere sanke det. Men den sjuende dagen er det sabbat. Da er det ikke noe der.» Likevel var det noen som gikk ut for å sanke den sjuende dagen. Men de fant ingenting. Da sa HERREN til Moses: «Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og lover? Legg merke til at HERREN har gitt dere sabbaten! Derfor gir han dere på den sjette dagen mat for to dager. Bli hvor dere er! Ingen må forlate området sitt den sjuende dagen.» Så holdt folket seg i ro den sjuende dagen. Israelittene kalte det manna. Det lignet korianderfrø. Det var hvitt og smakte som tynne kaker bakt i honning. Moses sa: «Dette er det påbudet HERREN har gitt dere: Fyll en omer med manna og oppbevar den for etterkommerne deres, så de kan få se det brødet jeg ga dere å spise i ørkenen da jeg førte dere ut av Egypt.» Og Moses sa til Aron: «Ta en krukke, fyll en omer manna i den og sett den ned for HERRENS ansikt! Den skal oppbevares for etterkommerne deres.» Aron gjorde som HERREN hadde pålagt Moses. Han satte krukken foran vitnesbyrdet. Der skulle den oppbevares. Israelittene spiste manna i førti år, til de kom til bebodd land. De spiste manna helt til de kom til grensen mot Kanaan. – En omer er en tiendedel av en efa.

Hele Israels-folket brøt opp fra Elim, og den femtende dagen i den andre måneden etter at de hadde dratt ut av Egypt, kom de til Sin-ørkenen, som ligger mellom Elim og Sinai. Ute i ørkenen begynte hele folket å murre mot Moses og Aron og sa: «Å, om vi hadde fått dø for Herrens hånd i Egypt, da vi satt omkring kjøttgrytene og spiste oss mette! Men nå har dere ført oss ut i ørkenen, for at hele denne folkemengden skal dø av sult.» Da sa Herren til Moses: «Jeg vil la det regne mat ned til dere fra himmelen. Hver dag skal folket gå ut og sanke det de trenger. Slik vil jeg prøve dem og se om de følger min lov eller ikke. Når de lager til det de har kommet hjem med den sjette dagen, skal det være dobbelt så mye som det de ellers sanker om dagen.» Så sa Moses og Aron til alle israelittene: «I kveld skal dere forstå at det er Herren som har ført dere ut av Egypt. Og i morgen tidlig skal dere få se Herrens herlighet, for han har hørt hvordan dere murrer mot ham. Men hva er vel vi, siden dere murrer mot oss?» «Dere skal få se det,» sa Moses, «når Herren gir dere kjøtt å spise i kveld og brød å mette dere med i morgen tidlig. For Herren har hørt hvordan dere har murret mot ham. Hva er vel vi? Det er ikke oss dere murrer mot, men Herren.» Moses sa til Aron: «Si fra til hele Israels folk: Kom fram for Herren, for han har hørt hvordan dere murrer!» Så talte Aron til alle israelittene som var samlet. Da vendte de seg mot ørkenen, og Herrens herlighet åpenbarte seg i skyen. Herren sa til Moses: «Jeg har hørt hvordan israelittene murrer. Si til dem: I skumringen skal dere få kjøtt å spise, og i morgen tidlig skal dere få mette dere med brød. Dere skal skjønne at jeg er Herren deres Gud.» Da det så ble kveld, kom det en slik mengde med vaktler at de dekket leiren, og om morgenen lå det dugg rundt omkring leiren. Da duggen gikk bort, fikk de se et fint, kornet lag bortover ørkenen. Det var som fint rim på marken. Da israelittene så det, sa de til hverandre: «Hva er det?» For de visste ikke hva det var. Da sa Moses til dem: «Det er det brødet Herren har gitt dere til mat. Dette er det påbud Herren har gitt: Sank av dette så mye som dere trenger, en omer til manns! Hver av dere skal hente til dem som er i hans telt, etter tallet på dem som hører ham til.» Israelittene gjorde så; noen sanket mye, andre lite. Da de målte det i omeren, hadde den som hadde sanket mye, ikke noe til overs, og den som hadde sanket lite, manglet ingenting. Alle hadde sanket det de trengte. Moses sa til dem: «Ingen må la det bli noe igjen av det til neste morgen.» Men de adlød ikke Moses. En del av dem lot noe bli igjen til neste morgen. Da gikk det makk i det, og det luktet vondt. Og Moses ble harm på dem. Siden sanket de hver morgen, enhver så mye som han trengte. Når solen begynte å brenne, smeltet det. Den sjette dagen sanket de dobbelt så mye brød, to omer til manns. Og alle lederne i folket kom og fortalte det til Moses. Da sa han til dem: «Dette er det Herren har sagt. I morgen er det sabbat, hellig sabbat for Herren. Bak nå det dere vil, og kok det dere vil! Men alt det som blir til overs, skal dere legge bort og gjemme til i morgen.» Så la de det bort til om morgenen, som Moses hadde befalt. Da luktet det ikke vondt, og det kom ikke makk i det. Moses sa: «Spis det i dag! For i dag er det sabbat for Herren, i dag finner dere ikke noe på marken. Seks dager skal dere sanke det. Men den sjuende dagen er det sabbat; da er det ikke noe der.» Den sjuende dagen var det likevel noen som gikk ut for å sanke; men de fant ingenting. Da sa Herren til Moses: «Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og lover? Husk at Herren har gitt dere sabbaten! Derfor gir han dere på den sjette dagen mat for to dager. Bli hjemme, hver hos seg! Ingen må forlate sitt sted den sjuende dagen.» Så holdt folket seg i ro den sjuende dagen. Israelittene kalte det manna. Det var hvitt som korianderfrø og smakte som honningkake. Moses sa: «Dette er det påbud Herren har gitt dere: Fyll en omer med manna og gjem den til deres etterkommere, så de kan få se det brødet jeg gav dere å spise i ørkenen da jeg førte dere ut av Egypt!» Og Moses sa til Aron: «Ta en krukke, legg opp i den en full omer manna og sett den ned for Herrens åsyn. Den skal gjemmes for deres etterkommere!» Aron gjorde som Herren hadde befalt Moses. Han satte krukken foran lovkisten. Der skulle den oppbevares. Israelittene spiste manna i førti år, til de kom til land hvor det bodde folk. Manna spiste de helt til de kom til grensen mot Kanaan. – En omer er tiendeparten av en efa.

De dro videre fra Elim, og hele menigheten av Israels barn kom til Sinørkenen, som ligger mellom Elim og Sinai. Det var på den femtende dagen i den andre måneden etter at de hadde dratt ut fra landet Egypt. Hele menigheten av Israels barn klaget da til Moses og Aron i ørkenen. Israels barn sa til dem: «Hadde vi bare dødd ved Herrens hånd i landet Egypt, da vi satt ved kjøttgrytene, og da vi spiste brød til vi ble mette. For dere har ført oss hit ut i ørkenen for å la hele denne folkemengden dø av sult.» Da sa Herren til Moses: «Se, Jeg skal la det regne brød fra himmelen til dere. Folket skal gå ut og samle en viss mengde hver dag, så Jeg kan prøve dem og se om de vil vandre etter Min lov eller ikke. På den sjette dagen skal det skje: Når de lager i stand det de har hentet, skal det være dobbelt så mye som de samler daglig.» Da sa Moses og Aron til alle Israels barn: «I kveld skal dere få kjenne at Herren har ført dere ut av landet Egypt. I morgen tidlig skal dere få se Herrens herlighet. For Han hører at dere klager mot Herren. Men hva er da vi, siden dere klager på oss?» Moses sa: «Det skal skje at Herren i kveld gir dere kjøtt å spise, og i morgen tidlig brød så dere blir mette. For Herren hører at dere klager mot Ham. Og hva er da vi? Dere klager ikke mot oss, men mot Herren.» Så sa Moses til Aron: «Si til hele menigheten av Israels barn: Kom fram for Herrens ansikt, for Han har hørt at dere klager.» Da skjedde det: Mens Aron talte til hele menigheten av Israels barn, da vendte de seg mot ørkenen, og se, Herrens herlighet viste seg i skyen. Herren talte til Moses og sa: «Jeg har hørt klagene fra Israels barn. Tal til dem og si: Mellom de to aftenstundene skal dere få kjøtt å spise, og i morgen tidlig skal dere bli mettet av brød. Dere skal kjenne at Jeg er Herren deres Gud.» Så skjedde det: Det kom vaktler og dekket leiren om kvelden, og om morgenen var det et dekke av dugg rundt leiren. Da dekket av dugg forsvant, se, bortover ørkenlandet lå det noe lite, rundt og fint. Det var som rim på jorden. Da Israels barn så det, sa de til hverandre: «Hva er dette?» For de visste ikke hva det var. Moses sa til dem: «Dette er det brødet Herren har gitt dere å spise. Dette er ordet Herren bød: Dere skal samle av det, og enhver skal få det han trenger til mat, en omer til hver. Etter hvor mange de er, skal hver mann ta til dem som er i teltet hans.» Da gjorde Israels barn dette. De samlet sammen, noen mer, noen mindre. Da de målte hvor mange omer det var, hadde den som hadde samlet mye, ingenting til overs, og den som hadde samlet lite, manglet ingenting. Hver mann hadde samlet så mye han trengte til mat. Moses sa: «Ingen må la noe bli igjen til i morgen.» Men de hørte ikke på Moses. Noen lot en del av det bli igjen til neste morgen. Da gikk det mark i det, det stinket, og Moses ble vred på dem. Så samlet de det hver morgen, enhver etter det en måtte ha til å mette seg. Men i solens hete smeltet det. Det skjedde på den sjette dagen at de samlet dobbelt så mye brød, to omer til hver. Alle høvdingene i menigheten kom og fortalte det til Moses. Da sa han til dem: «Dette er hva Herren har sagt: I morgen er det sabbatshvile, en hellig sabbat for Herren. Bak det dere vil bake, og kok det dere vil koke. Legg til side alt som blir til overs, så det kan bli tatt vare på til neste morgen.» Så la de det til side til dagen etter, slik Moses hadde befalt. Det stinket ikke, og det var ikke mark i det. Da sa Moses: «Et det i dag, for i dag er det sabbat for Herren. I dag vil dere ikke finne noe av det på marken. Seks dager skal dere samle det, men på den sjuende dagen, på sabbaten, skal det ikke være noe der.» Likevel var det noen av folket som gikk ut for å samle på den sjuende dagen, men de fant ikke noe. Herren sa til Moses: «Hvor lenge vil dere nekte å holde Mine bud og Mine lover? Dere må se at det er Herren som har gitt dere sabbaten. Derfor gir Han dere brød for to dager på den sjette dagen. Alle skal holde seg der de er. Ingen må gå ut fra sitt sted på den sjuende dagen.» Så hvilte folket på den sjuende dagen. Israels hus kalte det med navnet manna. Det var som hvite korianderfrø, og det smakte som honningkake. Så sa Moses: «Dette er det ordet Herren har befalt: Fyll en omer av det, så den kan bli tatt vare på for etterslekten, og så de kan se det brødet Jeg ga dere å spise i ørkenen, den gangen Jeg førte dere ut fra landet Egypt.» Moses sa til Aron: «Ta en krukke og legg en hel omer manna i den, og sett den framfor Herrens ansikt, så den kan bli tatt vare på for etterslekten.» Som Herren hadde befalt Moses, satte Aron krukken foran Vitnesbyrdet, så den kunne bli tatt vare på. Israels barn spiste manna i 40 år, helt til de kom til land som var bebodd. De spiste manna helt til de kom til grensen til Kanaans land. En omer er en tiendedel av en efa.

Så brøt de op fra Elim, og den femtende dag i den annen måned efterat de hadde draget ut av Egyptens land, kom hele Israels barns menighet til ørkenen Sin, som ligger mellem Elim og Sinai. Og hele Israels barns menighet knurret mot Moses og Aron i ørkenen. Og Israels barn sa til dem: Å, om vi var død for Herrens hånd i Egyptens land da vi satt ved kjøttgrytene, og da vi åt brød til vi blev mette! For I har ført oss hit ut i ørkenen for å la hele denne store folkeskare dø av hunger. Da sa Herren til Moses: Se, jeg vil la regne ned brød fra himmelen til eder, og folket skal gå ut og sanke for hver dag det de trenger; således vil jeg prøve dem, om de vil følge min lov eller ikke. Og på den sjette dag skal de lage til det som de har hatt med hjem, og det skal være dobbelt så meget som det de ellers sanker for hver dag. Og Moses og Aron sa til alle Israels barn: Iaften skal I kjenne at det er Herren som har ført eder ut av Egyptens land, og imorgen skal I få se Herrens herlighet, fordi han har hørt hvorledes I knurrer mot ham; for hvad er vi, at I knurrer mot oss? Så sa Moses: I skal få se det når Herren iaften gir eder kjøtt å ete og imorgen brød, så I blir mette; for Herren har hørt hvorledes I knurrer og murrer mot ham; for hvad er vel vi? Det er ikke mot oss I knurrer, men mot Herren. Og Moses sa til Aron: Si til hele Israels barns menighet: Kom frem for Herrens åsyn; for han har hørt hvorledes I knurrer. Da så Aron talte til hele Israels barns menighet, vendte de sig mot ørkenen, og se, Herrens herlighet åpenbarte sig i skyen. Og Herren talte til Moses og sa: Jeg har hørt hvorledes Israels barn knurrer; tal til dem og si: Imellem de to aftenstunder skal I få kjøtt å ete, og imorgen skal I mettes med brød, og I skal kjenne at jeg er Herren eders Gud. Da det nu blev aften, kom det vaktler og dekket leiren, og om morgenen var det et lag av dugg rundt omkring leiren. Og da duggen gikk bort, se, da lå det utover ørkenen noget fint, kornet, fint som rim på jorden. Da Israels barn så det, sa de til hverandre: Hvad er det? for de visste ikke hvad det var. Da sa Moses til dem: Det er det brød Herren har gitt eder å ete. Således har Herren befalt: Sank av det efter som enhver trenger, en omer til manns efter tallet på eders husfolk; enhver skal ta for dem som er i hans telt. Og Israels barn gjorde således, og de sanket, den ene meget, den andre lite. Og da de målte det med omeren, hadde den som hadde sanket meget, intet tilovers, og den som hadde sanket lite, fattedes intet; enhver hadde sanket efter som han trengte. Og Moses sa til dem: Ingen skal levne noget av det til om morgenen. Men de lød ikke Moses, for nogen levnet noget av det til om morgenen; da vokste det makk i det, og det luktet ille. Og Moses blev vred på dem. Siden sanket de det hver morgen efter som enhver trengte; men når solen brente hett, smeltet det. På den sjette dag sanket de dobbelt så meget brød, to omer for hver; og alle menighetens høvdinger kom og meldte det til Moses. Da sa han til dem: Det er det Herren har sagt. Imorgen er det sabbat, hellig sabbat for Herren; bak nu det I vil bake, og kok det I vil koke, men alt det som blir tilovers, skal I legge til side og gjemme til imorgen! Så lot de det ligge til om morgenen, således som Moses hadde befalt; og det luktet ikke, heller ikke var det makk i det. Da sa Moses: Et det idag. For idag er det sabbat for Herren; idag finner I ikke noget på marken. I seks dager skal I sanke det; men på den syvende dag er det sabbat, da skal det ikke være å finne. Allikevel gikk nogen av folket ut den syvende dag for å sanke; men de fant intet. Da sa Herren til Moses: Hvor lenge vil I være gjenstridige og ikke holde mine bud og mine lover? Kom i hu at Herren har gitt eder sabbaten; derfor gir han eder på den sjette dag brød for to dager; bli hjemme enhver hos sig, ingen gå hjemmefra på den syvende dag! Så hvilte folket på den syvende dag. Og israelittene kalte det manna; {hebr. man, de. hvad er det?} det lignet korianderfrø, det var hvitt, og det smakte som honningkake. Og Moses sa: Således har Herren befalt: Fyll en omer av det og gjem det for eders efterkommere, så de kan se det brød jeg gav eder å ete i ørkenen da jeg førte eder ut av Egyptens land. Så sa Moses til Aron: Ta en krukke og legg i den en full omer manna, og sett den ned for Herrens åsyn til å gjemmes for eders efterkommere! Som Herren hadde befalt Moses, således satte Aron den ned foran vidnesbyrdet {lovens tavler} til å gjemmes. Og Israels barn åt manna i firti år, inntil de kom til bygget land; de åt manna helt til de kom til grensen av Kana'ns land. En omer er tiendedelen av en efa.