Forkynneren 6:1-12
Forkynneren 6:1-12 Norsk Bibel 88/07 (NB)
Det er en ulykke jeg har sett under solen, som hviler tungt på mennesket: Gud gir en mann rikdom og skatter og ære, så han for sin del ikke mangler noe han ønsker. Men Gud setter ham ikke i stand til å nyte godt av det. En fremmed mann får nyte av det. Dette er tomhet og en ond lidelse. Om en mann får hundre barn og lever i mange år, så tallet på hans levedager blir stort, men hans sjel ikke mettes av det gode og han heller ikke får noen gravferd, da sier jeg: Et ufullbåret foster er bedre stilt enn han. For det kommer med tomhet og går bort i mørke, og med mørket blir dets navn skjult. Det har verken sett eller kjent solen. Det har mer ro enn han. Og om han så hadde levd tusen år to ganger, men ikke fått nyte noe godt - går ikke alt til ett sted? Alt menneskets strev er for munnen, og likevel får han aldri stilt sin trang. Hva fortrinn har den vise fremfor dåren? Hva hjelper det en stakkar om han vet hvordan han skal skikke seg blant de levende? Bedre er det at øynene stanser ved det en har, enn at sjelen farer urolig om. Også det er tomhet og jag etter vind. Alt som er til, er for lenge siden nevnt ved navn. Det er kjent hva et menneske skal bli. Han kan ikke gå i rette med den som er sterkere enn han. Det er mange ord som bare øker tomheten - hva gagn har mennesket av det? Hvem vet hva som gagner et menneske i livet, i alle hans tomme levedager - dem han tilbringer som en skygge? Og hvem kan si et menneske hva som skal hende under solen etter hans tid?
Forkynneren 6:1-12 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)
Det er et onde som jeg har sett under solen, og det hviler tungt på menneskene: Det er en mann som Gud gir rikdom og skatter og ære, så han ikke mangler noe av alt det hans sjel ønsker seg. Hvis da Gud ikke gir ham evne til å nyte godt av det, men en fremmed nyter godt av det, så blir dette bare tomhet og noe sørgelig ondt. Om en mann får 100 barn og lever i mange år, så hans levedager blir mange, men uten at hans sjel blir mettet med det gode og uten at han får noen begravelse, da sier jeg at et dødfødt barn har det bedre enn ham. For det kommer i tomhet, og det farer bort i mørke, og i mørket er dets navn skjult. Selv om det ikke har sett solen eller vet noen ting, så har dette mer hvile enn denne andre, selv om han fikk leve i 1000 år to ganger, men uten å få se det gode. Går ikke alle til samme sted? Alt menneskets strev er for hans munn, og likevel blir ikke sjelens trang stilt. For hvilken vinning har den vise framfor dåren? Hva har da den fattige, som vet hvordan han skal vandre framfor de levende? Det er bedre å feste blikket på noe enn at sjelen søker rastløst omkring. Dette er også tomt og verdiløst og jag etter vind. Hvem det enn skulle være, så er han allerede kalt ved navn, for det har vært kjent at han skulle bli et menneske. Ingen kan gå i rette med Ham som er mektigere enn en selv. For der det er flere ord, er det større meningsløshet. Hvilken vinning er de for mennesket? For hvem kan erkjenne hva som er godt for mennesket i livet, alle dagene i hans tomme liv, som han farer forbi som en skygge? Hvem kan fortelle mennesket hva som skal skje etter den tiden det har under solen?
Forkynneren 6:1-12 Bibel 1930 - Bibelselskapet (BIBEL1930)
Det er en ulykke som jeg har sett under solen, og som hviler tungt på mennesket: Når Gud gir en mann rikdom og skatter og ære, så han for sin del ikke fattes noget som han attrår, men Gud ikke setter ham i stand til å nyte godt av det, men en fremmed mann får nyte det, så er det tomhet og en ond lidelse. Om en mann får hundre barn og lever i mange år, så tallet på hans levedager blir stort, men hans sjel ikke mettes av det gode, og han heller ikke får nogen jordeferd, da sier jeg: Et ufullbåret foster er bedre faren enn han. For som et intet kom det til verden, og i mørke går det bort, og med mørke blir dets navn skjult, og det har hverken sett eller kjent solen; det har mere ro enn han. Og om han så hadde levd tusen år to ganger, men ikke nytt noget godt(-)går ikke alt til ett sted? Alt menneskets strev er for hans munn, og allikevel blir hans attrå aldri tilfredsstilt; for hvad fortrin har den vise fremfor dåren? Hvad fortrin har den fattige som vet å skikke sig blandt de levende? Bedre er det at øinene dveler ved det en har, enn at sjelen farer urolig om; også det er tomhet og jag efter vind. Hvad der er blitt til, er for lenge siden nevnt med navn, {av Gud} og det er kjent hvad et menneske skal bli; han kan ikke gå i rette med den som er sterkere enn han; for der er mange ord som bare øker tomheten(-)hvad gagn har mennesket av det? For hvem vet hvad som gagner et menneske i livet, i alle hans tomme levedager, dem han tilbringer som en skygge? For hvem kan si et menneske hvad som skal hende under solen efter hans tid?
Forkynneren 6:1-12 Bibel2011 - Bibelselskapet (BIBEL2011)
Noe vondt har jeg sett under solen, det hviler tungt på menneskene: Gud gir en mann både rikdom, formue og ære, så han ikke mangler noe av alt det han ønsker seg. Men Gud lar ham ikke nyte noe av det, det blir en fremmed som bruker det opp. Dette er meningsløst, ja, bittert og vondt. En mann kan få hundre barn og leve i mange år. Men hvor lenge han enn lever – om han ikke har glede av sine goder og ikke engang får en gravferd, sier jeg at det ufullbårne fosteret er bedre stilt enn han. Forgjeves kommer det til verden, og i mørke går det bort, i mørke får det navnet sitt skjult. Solens lys har det ikke sett og aldri kjent. Likevel hviler fosteret bedre enn mannen. Selv om han levde i to ganger tusen år, fikk han ikke nyte livets goder. Går ikke alle til samme sted? Mennesket strever alltid for maten, men sjelens sult blir aldri stilt. Hvilket fortrinn har den vise framfor dåren? Og hva hjelper det en fattig å vite hvordan han skal ferdes blant menneskene? Bedre det øynene ser enn det sjelen begjærer. Også dette er forgjeves, det er som å gjete vinden. Alt som er til, er nevnt med navn for lenge siden, det er kjent på forhånd hva et menneske skal bli. Ingen kan føre sak mot den som er sterkere enn en selv. Jo flere ord, jo mer forgjeves er de! Hva gagn har mennesket av det? Ja, hvem vet hva som er det beste for menneskene her i livet, i alle de flyktige dagene de lever som en skygge? Hvem kan fortelle menneskene hva som vil skje etter dem under solen?
Forkynneren 6:1-12 Bibel1978/1985 - Bibelselskapet (BIBEL1978)
En ulykke har jeg sett under solen, den hviler tungt på menneskene: Det hender at Gud gir en mann både rikdom, gods og ære, så han ikke mangler noe av alt det han ønsker seg. Men Gud lar ham ikke nyte godt av det, en fremmed spiser det opp. Dette er meningsløst, bittert og vondt. En mann kan få hundre barn og leve i mange år. Men hvis han ikke har glede av sine goder, hvor lenge han enn lever, og han heller ikke får noen grav, da vil jeg si at det ufullbårne foster er bedre stilt enn han. For det kommer livløst til verden og går bort i mørke, og i mørket blir dets navn skjult. Det har jo ikke sett dagens lys og kjenner ikke solen. Likevel hviler det bedre enn han, selv om han hadde levd i to ganger tusen år, men ikke fått oppleve lykken. Går ikke alle til samme sted? Mennesket strever bare for maten, men det får aldri stilt sin trang. Hvilket fortrinn har den vise framfor dåren? Hva hjelper det en stakkar å vite hvordan han skal ferdes i livet? Det er bedre å se på det en har, enn å gå der og ha lyst på andre ting. Også dette er tomhet og jag etter vind. Alt som er til, er nevnt med navn for lenge siden: det er kjent på forhånd hva et menneske skal bli. Ingen kan føre sak mot den som er sterkere enn en selv. For jo flere ord, dess større tomhet! Hva gagn har mennesket av det? Ja, hvem vet hva som er det beste for menneskene her i livet, i alle de tomme dagene de lever som en skygge? Hvem kan fortelle menneskene hva som vil skje etter dem under solen?