Apostlenes gjerninger 28:16-31 - Compare All Versions

Del

Da vi nå var kommet til Roma, overga høvedsmannen fangene til høvdingen for livvakten. Men Paulus fikk lov til å bo for seg selv sammen med den soldaten som holdt vakt over ham. Etter tre dager kalte han sammen de fremste menn blant jødene der i byen. Da de var kommet sammen, sa han til dem: Mine brødre! Jeg som ikke har gjort noe imot vårt folk eller våre fedres skikker, ble i Jerusalem overgitt som fange i romernes hender. Da de hadde forhørt meg, ville de løslate meg, fordi jeg ikke hadde gjort noe som fortjente dødsstraff. Men da jødene satte seg imot det, ble jeg nødt til å innanke saken min for keiseren. Men det betyr ikke at jeg retter noen anklage mot folket mitt. Av denne grunn har jeg da bedt dere hit for å møte dere og tale med dere. For det er for Israels håps skyld jeg bærer denne lenken. De sa da til ham: Vi har ikke fått noe brev om deg fra Judea. Heller ikke er det kommet brødre hit som har meldt fra eller sagt noe ondt om deg. Men vi vil gjerne få høre hva du mener, for vi kjenner til at denne sekten overalt møter motsigelse. Etter at de da hadde avtalt en dag med ham, kom enda flere til ham i hans herberge. Han la da ut for dem og vitnet om Guds rike, og søkte å overbevise dem om Jesus ut fra Mose lov og profetene, fra tidlig morgen til sen kveld. Noen ble overbevist ved det han sa, men andre var vantro. De gikk så fra hverandre i uenighet, etter at Paulus hadde sagt dette ene ordet: Rett talte Den Hellige Ånd ved profeten Jesaja til deres fedre da han sa: Gå til dette folket og si: Dere skal høre og høre og ikke forstå, dere skal se og se og ikke skjønne! For dette folks hjerte er blitt sløvt, deres ører er blitt tunghørte og sine øyne har de lukket igjen så de ikke skal se med øynene, ikke høre med ørene, ikke forstå med hjertet, og ikke omvende seg, så jeg kan få lege dem. Så skal dere da vite at denne Guds frelse er blitt sendt til hedningene, og de skal høre. Da han hadde sagt dette, gikk jødene bort mens de hadde et skarpt ordskifte seg imellom. To hele år ble Paulus i det herberget han hadde leid, og han tok imot alle som kom til ham. Han forkynte Guds rike og lærte om den Herre Jesus med all frimodighet, uten hindring.

Da vi var kommet inn i Roma, fikk Paulus tillatelse til å bo privat sammen med den soldaten som hadde oppsyn med ham. Tre dager senere kalte han sammen de ledende menn blant jødene. Da de var samlet, sa han til dem: «Brødre, jeg har ikke gjort noe galt mot vårt folk eller mot skikkene fra fedrene, og likevel kommer jeg som fange fra Jerusalem, hvor jeg ble overgitt til romerne. De forhørte meg og ville løslate meg, fordi jeg ikke hadde gjort noe som fortjente dødsstraff. Men da jødene satte seg imot det, ble jeg tvunget til å anke saken min inn for keiseren, uten at det betyr at jeg anklager mitt eget folk. Av denne grunn har jeg bedt dere komme hit, for at jeg kan treffe dere og tale med dere. For jeg bærer disse lenker på grunn av Israels håp.» De svarte: «Vi har ikke fått noe brev om deg fra Judea. Heller ikke er noen av brødrene kommet hit for å gi beskjed eller si noe vondt om deg. Men vi vil gjerne høre deg selv si hvordan du tenker. For om denne sekten vet vi i alle fall at den blir motsagt overalt.» De avtalte en dag med ham og kom dit hvor han bodde; de var enda flere enn første gang. Fra morgen til kveld forklarte og vitnet han for dem om Guds rike, og ut fra Moseloven og profetene forsøkte han å overbevise dem om Jesus. Noen av dem ble overbevist av det han sa, mens andre var vantro. De gikk fra hverandre dypt uenige, men ett ord fikk Paulus sagt dem: «Med rette sa Den hellige ånd til fedrene deres gjennom profeten Jesaja: Gå og si til dette folket: Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjelne! For dette folkets hjerte er blitt fett. Tungt hører de med ørene, og øynene har de lukket til, så de ikke kan se med øynene, ikke høre med ørene, ikke forstå med hjertet og ikke vende om så jeg får helbrede dem. Derfor skal dere vite at denne Guds frelse er sendt til hedningene, og de skal høre.» {{Da han hadde sagt dette, gikk jødene bort mens de diskuterte heftig med hverandre.}} To hele år levde Paulus i huset han hadde leid seg inn i, og han tok imot alle som kom til ham. Uhindret og med stor frimodighet forkynte han Guds rike og underviste om Herren Jesus Kristus.

Da vi var kommet inn i Roma, fikk Paulus tillatelse til å bo privat sammen med den soldaten som skulle overvåke ham. Tre dager senere kalte han sammen de ledende menn blant jødene. Da de var samlet, sa han til dem: «Brødre, jeg har ikke gjort noe galt mot vårt folk eller mot fedrenes skikker, og likevel kommer jeg som en fange fra Jerusalem, hvor jeg ble utlevert til romerne. De forhørte meg og ville løslate meg, fordi jeg ikke hadde gjort noe som fortjente dødsstraff. Men jødene satte seg imot det, og da ble jeg tvunget til å innanke min sak for keiseren, uten at det betyr at jeg anklager mitt folk. Av denne grunn har jeg bedt dere komme hit, for at jeg kan treffe dere og snakke med dere. For jeg bærer disse lenker på grunn av Israels håp.» De svarte: «Vi har ikke fått noe brev om deg fra Judea. Heller ikke er noen av brødrene kommet hit for å melde fra eller gi beskjed om at det er noe galt med deg. Men vi vil gjerne høre av deg hva for meninger du har. For vi vet i alle fall så meget om denne sekten at den overalt støter på motstand.» De avtalte en dag med ham og kom dit hvor han bodde; de var enda flere enn første gang. Han forklarte alt for dem og vitnet om Guds rike. Ut fra Moseloven og profetene forsøkte han å overbevise dem om Jesus, fra tidlig morgen til sent på kveld. Noen av dem lot seg overbevise av hans ord, mens andre var vantro. De kunne ikke bli enige og gikk fra hverandre, mens Paulus sa dette ene ord: «Det var rett, det som Den Hellige Ånd talte gjennom profeten Jesaja til deres fedre: Gå og si til dette folket: Dere skal høre og høre og ikke forstå, se og se og ikke skjelne. For dette folks hjerte er blitt sløvt. Ørene deres er blitt tunghørte, og øynene har de lukket til, så de ikke ser med øynene, ikke hører med ørene, ikke forstår med hjertet, og ikke vender om, så jeg får lege dem. Så skal dere vite at denne Guds frelse er sendt til folkeslagene, og de skal høre.» Da han hadde sagt dette, gikk jødene bort mens de diskuterte heftig med hverandre. To hele år levde Paulus i huset han hadde leid seg inn i, og han tok imot alle som kom til ham. Han forkynte Guds rike og lærte frimodig om Herren Jesus Kristus uten at noen hindret ham.

Da vi kom til Roma, overga offiseren fangene til den øverste lederen for vakten. Men Paulus fikk tillatelse til å bo for seg selv sammen med den soldaten som voktet ham. Etter tre dager kalte Paulus jødenes ledere sammen. Da de var samlet, sa han til dem: «Menn og brødre, selv om jeg ikke har gjort noe mot vårt folk eller våre fedres skikker, kommer jeg likevel fra Jerusalem som fange i romernes hender. Da de hadde forhørt meg, ville de la meg gå, for det ble ikke funnet noen grunn til å drepe meg. Men da jødene talte imot dette, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, men uten at jeg hadde noe å anklage mitt folk for. Av denne grunn har jeg da tilkalt dere for å se dere og snakke med dere. For på grunn av Israels håp er jeg bundet med denne lenken.» Da sa de til ham: «Vi har ikke fått noe brev fra Judea angående deg, og heller ikke har noen av brødrene som kom hit, meldt eller talt noe ondt om deg. Men vi ønsker å høre fra deg selv hva du mener. For vi vet at denne sekten blir motsagt overalt.» Da de så hadde fastsatt en dag for ham, kom mange til ham der han bodde. Han forklarte for dem og vitnet alvorlig om Guds rike. Fra tidlig morgen til sent på kveld overbeviste han dem om Jesus både ut fra Moseloven og profetene. Noen ble overbevist av alt det som ble sagt, men andre var vantro. Da de så ikke kunne bli enige seg imellom, gikk de bort etter at Paulus hadde sagt dette ene ordet: «Den Hellige Ånd talte rett ved profeten Jesaja til våre fedre, da Han sa: « Gå til dette folket og si: Når dere hører, skal dere høre, men ikke forstå, og når dere ser, skal dere se, men ikke skjelne. For hjertene til dette folket er blitt sløve. Deres ører har vanskelig for å høre, og sine øyne har de lukket, så de ikke skulle se med sine øyne og høre med sine ører, så de ikke skulle forstå med sine hjerter og vende om, så Jeg kunne få lege dem.» La det derfor være kjent for dere at Guds frelse er sendt til folkeslagene, og de skal også høre!» Da han hadde sagt disse ord, gikk jødene bort og diskuterte kraftig seg imellom. Paulus bodde i to hele år i sitt eget leide hus og tok imot alle som kom til ham. Med all frimodighet forkynte han Guds rike og lærte om alt det som hører Herren Jesus Kristus til, uten å bli hindret.

Da vi nu var kommet til Rom, overgav høvedsmannen fangene til høvdingen for livvakten; men Paulus fikk lov til å bo for sig selv sammen med den stridsmann som holdt vakt over ham. Og da tre dager var gått, skjedde det at han kalte sammen de første menn blandt jødene der i byen, og da de var kommet sammen, sa han til dem: Mine brødre! jeg som ikke har gjort noget imot vårt folk eller våre fedres skikker, blev fra Jerusalem av overgitt som fange i romernes hender; da de hadde forhørt mig, vilde de late mig løs, fordi det ikke var nogen døds-sak mot mig. Men da jødene satte sig imot det, blev jeg nødt til å innanke min sak for keiseren, men ikke som om jeg hadde noget klagemål imot mitt folk. Av denne årsak har jeg da bedt eder hit for å få se eder og tale med eder; for det er for Israels håps skyld jeg bærer denne lenke. De sa da til ham: Hverken har vi fått noget brev om dig fra Judea, heller ikke er nogen av brødrene kommet og har meldt eller sagt noget ondt om dig. Men vi vil gjerne få høre av dig hvad du mener; for om denne sekt er det oss vitterlig at den allesteds finner motsigelse. Efterat de da hadde avtalt en dag med ham, kom de i større mengde til ham i hans herberge; han la da ut for dem, idet han vidnet om Guds rike og søkte å overbevise dem om Jesus ut av Mose lov og profetene, fra årle morgen til aften silde. Og nogen blev overbevist ved det han sa, men andre var vantro. De gikk da fra hverandre i uenighet, idet Paulus sa det ene ord: Rettelig talte den Hellige Ånd ved profeten Esaias til eders fedre da han sa: Gå til dette folk og si: I skal høre og høre og ikke forstå, og se og se og ikke skjelne; for dette folks hjerte er sløvet, og med ørene hører de tungt, og sine øine lukker de, forat de ikke skal se med øinene og høre med ørene og forstå med hjertet og omvende sig, så jeg kunde få læge dem. Så være det eder da vitterlig at denne Guds frelse er blitt utsendt til hedningene; hos dem skal den også finne øre. Og da han hadde sagt dette, gikk jødene bort og hadde et skarpt ordskifte innbyrdes. Han blev da to fulle år i sitt leide herberge, og tok imot alle som kom til ham, og han forkynte Guds rike og lærte om den Herre Jesus med all frimodighet, uten hindring.