Job 14
14
Du har satt en grense for mennesket
1Mennesket, ¬født av en kvinne,
lever kort og fylles av uro.
2Det spirer som blomsten – ¬og visner,
det flykter som skyggen ¬og blir ikke stående. #8,9; Sal 90,6f; 102,12; 103,15; 144,4; Fork 6,12; Jes 40,6f
3Men du holder våkent øye ¬med mannen
og stevner ham for din domstol.
4Kan det komme en ren ¬av en uren?
Nei, ikke en eneste. #Sal 51,7; Jes 64,5
5Er mannens dager fastsatt,
har du bestemt hvor lenge ¬han skal leve,
og har du satt ham en grense
som han ikke kommer ut over, #Sal 31,16; 39,5; 139,16
6så la ham bare være i fred
mens han gleder seg ¬over sin arbeidsdag. #Sal 39,14
7For et tre er det håp.
Blir det hogd, ¬kan det vokse opp igjen;
det mangler ikke friske skudd.
8Om røttene i jorden blir gamle,
og stubben morkner i mold,
9så spirer det igjen ¬ved eimen av vann
og setter skudd ¬som et nyplantet tre.
10Men når mannen dør, ¬er det ute med ham;
går mennesket bort, ¬hvor finnes det da?
11Som vannet renner ut av sjøen,
som elven minker og tørker ut,
12slik ligger mannen ¬og står ikke opp;
han våkner ikke ¬så lenge himmelen er til,
og vekkes ikke opp av søvnen.
13Å, om du ville gjemme meg
og holde meg skjult i dødsriket
inntil din vrede går over!
Om du ville sette meg en frist
og så huske på meg igjen!
14Kunne en som er død, ¬få liv igjen,
da ville jeg holde ut i striden
helt til min avløsning kom. #7,1
15Da skulle du rope og få svar,
du ville lengte ¬etter din skapning.
16Da ville du telle mine skritt
og ikke akte på min synd.
17Mitt brottsverk er skjult ¬som i en pung,
og du har lukket igjen ¬over min skyld. #Hos 13,12
18Men fjell kan falle og forvitre,
og berg kan rykkes bort ¬fra sin plass.
19Som vannet huler ut steinen,
og regnskuren skyller ¬moldjorden bort,
slik gjør du ende ¬på mannens håp. #8,13; 11,20; Ordsp 10,28
20Du vinner over ham for alltid,
og han må gå sin vei;
du sender ham bort ¬med vansiret ansikt.
21Får hans sønner ære, ¬vet han det ikke;
går det nedover med dem, ¬merker han det ikke.
22Han har nok med smerten ¬i sin kropp
og med sin egen sjelekval.
Markert nå:
Job 14: N78BM
Marker
Del
Kopier
Vil du ha høydepunktene lagret på alle enhetene dine? Registrer deg eller logg på
© 1978, 1985 by The Norwegian Bible Society (Det Norske Bibelselskap). All rights reserved worldwide. Used by permission through agreement with UBS (United Bible Societies).
© 1978, 1985 Det Norske Bibelselskap. Alle rettigheter globalt. Brukt med tillatelse gjennom avtale med UBS (United Bible Societies).
Job 14
14
Du har satt en grense for mennesket
1Mennesket, ¬født av en kvinne,
lever kort og fylles av uro.
2Det spirer som blomsten – ¬og visner,
det flykter som skyggen ¬og blir ikke stående. #8,9; Sal 90,6f; 102,12; 103,15; 144,4; Fork 6,12; Jes 40,6f
3Men du holder våkent øye ¬med mannen
og stevner ham for din domstol.
4Kan det komme en ren ¬av en uren?
Nei, ikke en eneste. #Sal 51,7; Jes 64,5
5Er mannens dager fastsatt,
har du bestemt hvor lenge ¬han skal leve,
og har du satt ham en grense
som han ikke kommer ut over, #Sal 31,16; 39,5; 139,16
6så la ham bare være i fred
mens han gleder seg ¬over sin arbeidsdag. #Sal 39,14
7For et tre er det håp.
Blir det hogd, ¬kan det vokse opp igjen;
det mangler ikke friske skudd.
8Om røttene i jorden blir gamle,
og stubben morkner i mold,
9så spirer det igjen ¬ved eimen av vann
og setter skudd ¬som et nyplantet tre.
10Men når mannen dør, ¬er det ute med ham;
går mennesket bort, ¬hvor finnes det da?
11Som vannet renner ut av sjøen,
som elven minker og tørker ut,
12slik ligger mannen ¬og står ikke opp;
han våkner ikke ¬så lenge himmelen er til,
og vekkes ikke opp av søvnen.
13Å, om du ville gjemme meg
og holde meg skjult i dødsriket
inntil din vrede går over!
Om du ville sette meg en frist
og så huske på meg igjen!
14Kunne en som er død, ¬få liv igjen,
da ville jeg holde ut i striden
helt til min avløsning kom. #7,1
15Da skulle du rope og få svar,
du ville lengte ¬etter din skapning.
16Da ville du telle mine skritt
og ikke akte på min synd.
17Mitt brottsverk er skjult ¬som i en pung,
og du har lukket igjen ¬over min skyld. #Hos 13,12
18Men fjell kan falle og forvitre,
og berg kan rykkes bort ¬fra sin plass.
19Som vannet huler ut steinen,
og regnskuren skyller ¬moldjorden bort,
slik gjør du ende ¬på mannens håp. #8,13; 11,20; Ordsp 10,28
20Du vinner over ham for alltid,
og han må gå sin vei;
du sender ham bort ¬med vansiret ansikt.
21Får hans sønner ære, ¬vet han det ikke;
går det nedover med dem, ¬merker han det ikke.
22Han har nok med smerten ¬i sin kropp
og med sin egen sjelekval.
Markert nå:
:
Marker
Del
Kopier
Vil du ha høydepunktene lagret på alle enhetene dine? Registrer deg eller logg på
© 1978, 1985 by The Norwegian Bible Society (Det Norske Bibelselskap). All rights reserved worldwide. Used by permission through agreement with UBS (United Bible Societies).
© 1978, 1985 Det Norske Bibelselskap. Alle rettigheter globalt. Brukt med tillatelse gjennom avtale med UBS (United Bible Societies).