Lukas 15
N11BM

Lukas 15

15
Lignelsene om sauen, sølvmynten og sønnene
(Kap. 15)
1 # 15,1 tollerne og synderne >5,30. Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. 2#5,30; 7,34; 19,7 Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» 3Da fortalte han dem denne lignelsen:
Sauen som ble funnet igjen
(Matt 18,12–14)
4 # 19,10; Joh 10,11f+ «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? 5Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. 6#Sal 119,176; Jes 49,22; Esek 34,16.22; Luk 19,10 Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ 7Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.
Sølvmynten som ble funnet igjen
8 # 15,8 ti sølvmynter gr. drakmer, dvs. ti daglønner. =mynt. Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? 9Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.’ 10På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.»
Sønnen som kom hjem
11Jesus sa: «En mann hadde to sønner. 12#15,12 skiftet En far kunne gi barna sine arven på forskudd. Den eldste sønnen var hovedarving og skulle ha dobbel arvedel i forhold til den yngre. Jf. 5 Mos 21,17. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. 13Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. 14Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. 15Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. 16Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
17Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! 18Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. 19Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ 20#15,20 fikk inderlig medfølelse >7,13. Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. 21#15,21 å være sønnen din Noen håndskrifter fortsetter med samme tekst som i v. 19: «Men la meg få være som en av leiekarene dine.» Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ 22Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. 23Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. 24#Ef 2,1.5 For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.
25Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. 26Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. 27‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ 28Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. 29Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. 30Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ 31Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. 32Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

© 2011 by The Norwegian Bible Society (Det Norske Bibelselskap). All rights reserved worldwide. Used by permission through agreement with UBS (United Bible Societies).

© 2011 Det Norske Bibelselskap. Alle rettigheter globalt. Brukt med tillatelse gjennom avtale med UBS (United Bible Societies).

Lær mer om Bibelen 2011 bokmål