Apostlenes gjerninger 27
N11BM

Apostlenes gjerninger 27

27
Reisen til Roma
1Da det var avgjort at vi skulle seile til Italia, ble Paulus og noen andre fanger overlatt til en offiser ved navn Julius fra Den keiserlige bataljon. 2#19,29+ Vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium som skulle til havnene i Asia, og seilte så ut. Sammen med oss var makedoneren Aristarkos fra Tessalonika. 3Dagen etter seilte vi inn til Sidon, og Julius behandlet Paulus vennlig og ga ham lov til å besøke vennene sine og nyte godt av deres omsorg. 4#27,4 i le av her: nord for øya. Vi stakk til sjøs igjen og seilte i le av Kypros, fordi vi hadde vinden imot. 5Så satte vi over havstykket utenfor Kilikia og Pamfylia og kom til Myra i Lykia. 6Der fant offiseren et skip fra Aleksandria som skulle til Italia, og han lot oss gå om bord i det.
7I flere dager gikk det smått framover, og vi klarte så vidt å komme på høyde med Knidos. Vinden hindret oss i å komme videre, og vi holdt derfor ned under Kreta ved Salmone-neset. 8Dette klarte vi så vidt å runde og kom til et sted som ble kalt «Gode havner», like ved byen Lasea.
9 # 27,9 fastedagen et annet navn på soningsdagen, ca. 1. oktober. Jf. 3 Mos 16,29–31. =fester og høytider. Vi hadde brukt lang tid, og det var ikke lenger trygt å ferdes på sjøen, da det allerede var etter fastedagen. Derfor advarte Paulus dem 10#2 Kor 11,26 og sa: «Jeg ser at det å seile videre vil bety ulykke og tap av last og skip, ja, fare for vårt liv.» 11Men offiseren stolte mer på kapteinen og eieren av skipet enn på det Paulus sa. 12Og da dette var en dårlig havn for vinteropplag, holdt de fleste på at de skulle seile derfra og forsøke å nå Føniks for å ligge vinteren over der. Denne havnen på Kreta er åpen mot sørvest og nordvest.
Stormen
13Da det nå blåste opp en svak sønnavind, mente de at de kunne gjennomføre planen, og de lettet anker og seilte langs Kreta nær land. 14Men ganske snart kom en virvelstorm fra nordøst, Evrakýlon som de kaller den, kastende inne fra øya. 15Skipet ble feid av gårde, og det var ikke mulig å holde det opp mot vinden, så vi ga opp og lot oss drive. 16Da vi kom i le av en liten øy som heter Kauda, klarte vi så vidt å redde skipsbåten. 17#27,17 Syrtegrunnene lå i Middelhavets sørligste del, utenfor kysten av Libya. Etter at de hadde fått den om bord, tok de nødutstyret i bruk og surret skipet med tau. Nå var de redde for å drive av mot Syrtegrunnene, derfor senket de forseilet, og slik seilte de videre. 18Men stormen raste fortsatt, og neste dag begynte de å kaste lasten over bord. 19Den tredje dagen kastet de med egne hender skipsutstyret i sjøen. 20Verken sol eller stjerner viste seg på flere dager, og det kraftige uværet fortsatte. Til slutt mistet vi alt håp om redning.
21Nå hadde de ikke fått mat i seg på lenge, og Paulus steg fram blant dem og sa: «Gode menn, dere skulle hørt på meg og ikke reist fra Kreta, så hadde dere vært spart for både ulykken og tapet. 22Men nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt. 23For i natt sto det for meg en engel fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa: 24#23,11 ‘Vær ikke redd, Paulus. Du kommer til å stå foran keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg.’ 25Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg. 26#28,1 Vi kommer til å strande på en eller annen øy.»
27 # 27,27 Adriaterhavet Navnet ble den gang brukt om hele den delen av Middelhavet som ligger mellom Hellas, Italia og Afrika. Da vi hadde seilt på Adriaterhavet i fjorten døgn, fikk sjøfolkene midt på natten kjenning av land. 28#27,28 tjue … femten favner ca. 37 m og 28 m. =mål og vekt. De loddet og fant tjue favner. Litt lenger inne loddet de igjen og fant femten favner. 29De var redde for å bli knust mot klippene og kastet fire ankere fra akterstavnen og ønsket bare at det måtte bli dag. 30Sjøfolkene forsøkte å rømme skipet, og de satte skipsbåten på vannet mens de lot som de ville sette ankere fra baugen. 31Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir værende om bord, kan dere ikke bli reddet.» 32Da kappet soldatene tauene som holdt skipsbåten, og lot den drive av.
33Mens de ventet på daggry, oppfordret Paulus alle til å spise. «Dere har gått uten mat i fjorten dager og ventet og har ikke fått det minste i livet. 34Derfor råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal miste så mye som et hårstrå på hodet.» 35Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste. 36Alle fikk nå nytt mot, og de tok også selv mat til seg. 37Vi var i alt 276 mennesker om bord. 38Da de var blitt mette, hev de kornlasten på sjøen for å lette skipet.
Forliset
39Da dagen brøt fram, dro de ikke kjensel på kysten. Men de så en bukt med flat strand, og der ville de prøve å sette skipet på grunn. 40De kappet alle ankrene og lot dem gå, og samtidig løste de surringene på rorene. Så satte de forseilet og sto inn mot land med vinden. 41De drev inn mot en sandbanke med dypt vann på begge sider, og der rente de skipet på grunn. Forstavnen boret seg dypt ned og ble stående helt fast, mens akterskipet etter hvert ble slått i stykker av brenningene. 42Soldatene ville nå drepe fangene, for at ikke noen skulle legge på svøm og rømme. 43Men offiseren ville redde Paulus og hindret dem i planen. Han ga ordre om at de som kunne svømme, først skulle kaste seg over bord og komme seg i land. 44#27,22 Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester. På denne måten kom alle velberget i land.

© 2011 by The Norwegian Bible Society (Det Norske Bibelselskap). All rights reserved worldwide. Used by permission through agreement with UBS (United Bible Societies).

© 2011 Det Norske Bibelselskap. Alle rettigheter globalt. Brukt med tillatelse gjennom avtale med UBS (United Bible Societies).


Lær mer om Bibelen 2011 bokmål