Romerbrevet 9:19-33

Du vil da si til meg: «Hva mer har Han da å klage over? For hvem kan stå imot Hans vilje?» Men sannelig, hvem er du, menneske, som tar til motmæle mot Gud? Kan det som er formet, si til den som formet det: «Hvorfor har du lagd meg slik?» Har ikke pottemakeren makt over leiren, slik at han av samme leirklump kan lage et kar til ære og et annet til vanære? Selv om Gud ønsket å vise sin vrede og gjøre sin kraft kjent, har Han likevel i stor tålmodighet holdt ut med de vredens kar som var gjort fullt ferdige til ødeleggelse, også for at Hans herlighets rikdom skulle bli kunngjort over miskunnhetens kar, som Han på forhånd hadde gjort i stand til herlighet. Til slike kar kalte Han også oss, ikke bare av jødene, men også av folkeslagene. Som Han også sier i Hosea: «Det som ikke var Mitt folk, vil Jeg kalle Mitt folk, og henne som ikke var elsket, vil Jeg kalle den som er elsket. Det skal skje på det sted hvor det ble sagt til dem: Dere er ikke Mitt folk, der skal de bli kalt barn av Den levende Gud.» Jesaja roper også ut over Israel: «Selv om tallet på Israels etterkommere er som havets sand, skal bare en rest bli frelst. For Han skal fullføre verket og forkorte det i rettferdighet, for Herren skal snart avslutte verket på jorden. » Og som Jesaja hadde sagt tidligere: «Hvis ikke Herren Sebaot hadde latt en slekt bli tilbake for oss, ville vi ha blitt som Sodoma, og vi ville ha blitt lik Gomorra. » Hva skal vi da si? At folkeslagene som ikke søkte rettferdigheten, har fått rettferdighet, men det er den rettferdigheten som er av tro. Men Israel som søkte rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger. For de snublet over snublesteinen. Som det står skrevet: Se, Jeg legger i Sion en snublestein og en klippe til anstøt , og hver den som tror på Ham, skal ikke bli gjort til skamme.