Lukas 15
NB

Lukas 15

15
Sauen som ble gjenfunnet
1Alle tollere og syndere holdt seg nær til ham for å høre ham. #5:29-32. Matt 18:12 ff. 2Og både fariseerne og de skriftlærde knurret og sa: Denne mannen tar imot syndere og eter sammen med dem! #5:30. 7:34,39. 19:7. Matt 9:11. 3Da fortalte han denne lignelsen til dem:
4Om noen av dere har hundre sauer og mister én av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den? #19:10. Esek 34:11 ff. Joh 10:11. 5Og når han har funnet den, legger han den på skuldrene sine og gleder seg. 6Når han kommer hjem, ber han sammen venner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sauen som jeg hadde mistet. #1Pet 2:25. 7Jeg sier dere: Slik skal det være større glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke trenger til omvendelse. #Mark 2:17.
Sølvpengen
8Eller om en kvinne har ti sølvpenger og mister én av dem, tenner hun ikke da et lys og feier huset og leter nøye til hun finner den?
9Og når hun har funnet den, ber hun sammen venninner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sølvpengen som jeg hadde mistet! 10På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som omvender seg. #v.7
Sønnen som var tapt, men ble funnet
11Og han sa: En mann hadde to sønner.
12Den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den delen av boet som faller på meg! Han skiftet da sin eiendom mellom dem. 13Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og dro til et land langt borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv. 14Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød. 15Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. 16Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen ga ham noe. 17Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult. 18Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. 19Jeg er ikke verdig lenger til å kalles sønnen din. La meg få være som en av leiefolkene dine. 20Og han sto opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham igjen og igjen. 21Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles sønnen din. 22Men faren sa til tjenerne sine: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene. 23Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade! 24For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade. #Ef 2:1,5. 5:14. Kol 2:13.# 25Men den eldste sønnen hans var ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans. 26Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være. 27Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake. 28Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham. 29Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine. 30Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med horer, da slaktet du gjøkalven for ham! #Ord 29:3. 31Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt! 32Men nå burde vi fryde oss og være glade, fordi denne broren din var død og er blitt levende, var tapt og er funnet. #v.24.