Job 41
NB
41
Hvordan kan mennesker kreve noe overfor Gud?
1Ingen er så djerv at han tør tirre den. Hvem tør da sette seg opp mot meg? 2Hvem ga meg noe først, så jeg skulle gi ham vederlag? Alt under himmelen hører meg til. #5Mos 10:14. Sal 24:1. 50:12. Rom 11:35. 1Kor 10:26. 3Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning. 4Hvem har dratt dens kledning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner? 5Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel. 6Stolte er skjoldenes rader, hvert av dem er lukket til med et fast segl. 7De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn mellom dem. 8Det ene skjold henger fast ved det andre, de griper inn i hverandre og kan ikke skilles. 9Når den nyser, stråler det fram lys. Dens øyne er som morgenrødens øyelokk. 10Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter fram. 11Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.
12Dens ånde tenner kull i brann, og luer går ut av dens gap. 13På dens hals har styrken sin bolig. Angsten løper foran den. 14Kjøttvalkene på den er faste, de er som støpt på den og rører seg ikke. 15Dens hjerte er fast som stein, fast som den underste kvernsteinen. 16Når den hever seg, gruer helter, av redsel mister de sans og samling. 17Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse eller pil eller kastespyd. 18Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre. 19Buens sønn jager ikke den på flukt, slyngens steiner blir som halm for den. 20Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spydet. 21På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i gjørmen som en treskeslede. 22Den får dypet til å koke som en gryte. Den får havet til å skumme som en salveblanders kjele. 23Bak den går det en lysende sti, det ser ut som om dypet har sølvhår. 24Det er ikke noe på jorden som er herre over den, den er skapt uten frykt. 25Den ser ned på alt som er høyt. Den er konge over alle stolte dyr.