Job 29
NB
29
Job minnes den lykkelige tiden
1Og Job fortsatte å fremføre sin visdomstale og sa: #27:1. 2Å, om jeg hadde det som i de månedene som er forbi, som i de dagene da Gud vernet om meg. 3Da skinte hans lampe over mitt hode, da vandret jeg gjennom mørket ved hans lys. #11:17. 18:6. Jes 50:10. 4Slik hadde jeg det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt, #15:8. Sal 25:14. Ord 3:32. 5da Den Allmektige ennå var med meg, og jeg hadde mine barn omkring meg, 6da mine skritt var badet i melk, og klippen lot bekker av olje strømme fram for meg. #20:17. 5Mos 33:24. 7Når jeg gikk opp til porten i byen og tok mitt sete på torget,
8da dro de unge seg unna når de så meg, og de gråhårede reiste seg og ble stående. 9Høvdinger lot være å tale, de la hånden på sin munn.#21:5. 39:37. Ord 30:32. 10Storfolk tidde stille, og deres tunge ble hengende ved ganen. 11Hver den som hørte om meg, priste meg lykkelig, og hver den som så meg, ga meg lovord. 12For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde. #31:17,21. Sal 72:12. 13Den som var sin undergang nær, velsignet meg. Enkens hjerte fikk jeg til å juble. 14Jeg iførte meg rettferdighet som en kledning, rettsinn bar jeg som ytterkappe og lue. 15Øyne var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte. 16En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg. #31:16 ff. 17Jeg knuste kjeven på kjeltringen, og rev byttet bort fra hans tenner. #Sal 3:8. 58:7. 18Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
19Det skal komme vann til mine røtter, og nattens dugg skal falle på mine greiner. 20Min ære blir alltid ny, og buen blir forynget i min hånd. 21Meg hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd. 22Når jeg hadde talt, var det ingen flere som tok ordet. Min tale dryppet ned over dem. #5Mos 32:2. 23De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn. 24Når de var motløse, smilte jeg til dem. Mitt ansikts lys kunne de ikke formørke. 25Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som en høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.