Ester 9
NB
9
Jødene dreper fiendene sine
1På den trettende dagen i den tolvte måneden, det er i måneden adar, skulle kongens ord og bud settes i verk. På den dagen hadde jødenes fiender håpet å få dem i sin makt, men nå hadde det vendt seg slik at jødene fikk makt over sine fiender. 2Den dagen slo jødene seg sammen i sine byer i alle kong Ahasverus’ landskaper for å legge hånd på dem som ville gjøre dem ondt. Ingen kunne stå seg mot dem, for frykt for dem var falt på alle folkene. 3Alle landskapenes stormenn og satrapene og landshøvdingene og kongens embetsmenn hjalp jødene. For frykt for Mordekai var falt på dem. 4For Mordekai var nå en stor mann i kongens hus. Hans ry gikk vidt om i alle landskapene, for han, Mordekai, ble mektigere og mektigere. 5Så slo da jødene alle sine fiender med sverd og død og undergang, og de gjorde som de ville mot dem som hatet dem. 6I borgen Susan drepte og ødela jødene fem hundre mann. 7Også Parsjandata og Dalfon og Aspata 8og Porata og Adalja og Aridata 9og Parmasjta og Arisai og Aridai og Vaisata, 10de ti sønnene til Haman, Hammedatas sønn, jødenes fiende, drepte de. Men de la ikke hånd på byttet. 11Samme dag fikk kongen vite tallet på dem som var drept i borgen Susan. 12Da sa kongen til dronning Ester: I borgen Susan har jødene drept og utryddet fem hundre mann og Hamans ti sønner. Hva har de da ikke gjort i kongens andre landskaper? Hva er nå din bønn? Du skal få det du ber om! Og hva ønsker du mer? Ditt ønske skal bli oppfylt!
13Ester svarte: Synes det kongen godt, så la jødene i Susan også i morgen få lov til å gjøre likedan som i dag! Og la Hamans ti sønner bli hengt i galgen! 14Kongen bød at så skulle gjøres. Det ble utstedt en befaling om dette i Susan, og Hamans ti sønner ble hengt. 15Jødene i Susan slo seg sammen også den fjortende dagen i måneden adar og drepte i Susan tre hundre mann, men de la ikke hånd på byttet. 16De andre jødene i kongens landskaper slo seg også sammen og verget sitt liv og fikk ro for sine fiender. De drepte syttifem tusen av dem som hatet dem, men de la ikke hånd på byttet.
Jødene holder en stor fest, som siden kalles purim-festen
17Dette hendte den trettende dagen i måneden adar. Og den fjortende dagen hvilte de ut, og de gjorde den til en gjestebudsdag og gledesdag. 18Men jødene i Susan slo seg sammen både den trettende dagen og den fjortende dagen i måneden. På den femtende dagen hvilte de ut, og de gjorde den til en gjestebudsdag og gledesdag. 19Det er grunnen til at jødene utover landet, de som bor i landsbyer, feirer den fjortende dagen i måneden adar som en gledesfest og høytidsdag. Da sender de hverandre gaver av gjestebudskosten. 20Mordekai skrev opp disse hendelsene og sendte brev til alle jødene i alle kong Ahasverus’ landskaper, nære og fjerne,
21og påla dem at de år etter år skulle feire den fjortende dagen og den femtende dagen i måneden adar, 22fordi det var på de dagene jødene hadde fått ro for sine fiender. Det var i den måneden deres bedrøvelse hadde vendt seg til glede og deres sorg til høytid. Derfor skulle de gjøre disse dagene til gjestebudsdager og gledesdager og sende gjestebudskost til hverandre og gaver til de fattige. 23Jødene vedtok som fast skikk dette som de hadde begynt å gjøre, og det Mordekai hadde skrevet til dem om. 24For agagitten Haman, Hammedatas sønn, alle jøders fiende, hadde lagt planer opp mot jødene for å utrydde dem. Han hadde kastet pur, det er lodd, for å ødelegge og utrydde dem. 25Men da det kom kongen for øre, hadde han ved et brev påbudt at den onde planen han hadde lagt opp mot jødene, skulle vende tilbake på hans eget hode, så han selv og sønnene hans ble hengt i galgen. 26Derfor kalte de disse dagene purim etter ordet pur. Og på grunn av alt det som sto i dette brevet, og det som de selv hadde sett, og som hadde hendt dem, 27fastsatte jødene og vedtok som ubrytelig skikk for seg og etterkommerne sine og for alle som sluttet seg til dem, at de år etter år skulle feire disse to dagene etter den forskrift som gjaldt om dem, og på den tiden som var fastsatt. 28Det ble bestemt at disse dagene skulle minnes og feires gjennom alle tider, i hver ætt og i hvert landskap og i hver by, og at disse purim-dagene ikke skulle falle bort blant jødene, og minnet om dem aldri opphøre blant etterkommerne deres. 29Dronning Ester, Abihajils datter, og jøden Mordekai skrev igjen et brev med myndige ord for å slå fast som lov det som sto i dette nye brevet om purim. 30Og han sendte skrivelser til alle jødene i de ett hundre og tjuesju landskapene i Ahasverus’ rike med vennlige og alvorlige ord, 31og påla dem å holde ved lag disse purim-dagene på den fastsatte tiden, slik som jøden Mordekai og dronning Ester hadde pålagt dem, og slik som de hadde stadfestet det for seg selv og etterkommerne sine, med vedtekten om faste og klagerop. 32Slik ble disse forskriftene om purim-festen fastsatt som lov ved Esters bud, og det ble oppskrevet i en bok.