Rut 1:8-18

sa No’omi til sine to svigerdøtre: Vend nå om og gå hjem igjen, hver til sin mors hus. Måtte Herren vise godhet mot dere, som dere har gjort mot de døde og mot meg! Herren gi at dere må finne et hjem, hver i sin manns hus! Og hun kysset dem. Men de brast i gråt og sa til henne: Nei, vi vil følge deg tilbake til ditt folk. Da sa No’omi: Vend tilbake, mine døtre! Hvorfor vil dere gå med meg? Har jeg da ennå sønner i mitt liv som dere kunne få til menn? Snu om og dra hjem igjen, mine døtre! Jeg er jo for gammel til å bli gift. Og om jeg tenkte: Jeg har ennå håp! - ja, om jeg allerede i natt fikk en mann og så fødte sønner, skulle dere derfor vente til de ble voksne? Skulle dere stenge dere inne og ikke få dere menn? Nei, mine døtre! Det er mye bitrere for meg enn for dere, ettersom Herrens hånd har rammet meg så hardt. Da brast de igjen i gråt. Og Orpa kysset sin svigermor og sa henne farvel. Men Rut klynget seg til henne. Da sa hun: Du ser din svigerinne er vendt tilbake til folket sitt og til sin gud. Vend nå du òg tilbake og følg din svigerinne! Men Rut sa: Prøv ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, der vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. Hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Måtte Herren la det gå meg ille både nå og senere om noe annet enn døden skulle skille meg fra deg. Da No’omi så at hun var fast i sitt forsett om å gå med henne, holdt hun opp med å tale til henne om det.