Jeremia 17:1-14

Judas synd er skrevet med en jerngriffel, med en diamantspiss er den inngravert på deres hjertes tavle og på deres alteres horn. Deres barn vil alltid minnes deres altere og deres Astarte-bilder med de grønne trærne og på de høye bakkene. Du mitt fjell i landet! Ditt gods, alle dine skatter vil jeg overgi til plyndring, likeså dine hauger, til straff for den synd som er gjort i hele ditt land. På grunn av din egen skyld, skal du miste din arv som jeg ga deg. Og jeg vil la deg tjene dine fiender i et land du ikke kjenner. En ild har dere opptent i min vrede, den skal brenne til evig tid. Så sier Herren: Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker og holder kjød for sin arm, som vender sitt hjerte fra Herren. Han er som en busk i ødemarken og får ikke se at det kommer noe godt. Men han skal bo på avsvidde steder i ørkenen, i et saltland der ingen bor. Velsignet er den mann som stoler på Herren, og lar Herren være sin tillit. Han skal bli lik et tre som er plantet ved vann og skyter røttene ut ved en bekk. Det frykter ikke når heten kommer. Alltid har det grønne blad. Det sørger ikke i tørre år og holder ikke opp med å bære frukt. Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, ubotelig sykt er det. Hvem kjenner det? Jeg, Herren, ransaker hjerter og prøver nyrer. Jeg gir enhver etter hans ferd, etter frukten av hans gjerninger. Lik en rapphøne som ruger egg den ikke selv har lagt, er den som vinner rikdom, men ikke med rett. Midt i sine dager skal han forlate den, og til sist skal han vise seg å være en dåre. En herlighetens trone, høyt opphøyet fra begynnelsen av, er vår helligdoms sted. Herre, du Israels håp! Alle de som forlater deg, skal bli til skamme. De som viker fra deg, skal skrives i støvet. For de har forlatt kilden med det levende vann, Herren. Leg meg, Herre, så blir jeg legt! Frels meg, så blir jeg frelst! For du er min lovsang.