Apostlenes gjerninger 25:1-21

Tre dager etter at Festus hadde tiltrådt sitt embete som landshøvding, dro han opp til Jerusalem fra Cæsarea. Yppersteprestene og jødenes fremste menn førte da fram for ham sine anklager mot Paulus, og kom med en anmodning til ham. De ba ham vise dem den gunst å la Paulus bli hentet til Jerusalem. For de ville ligge i bakhold for å drepe ham på veien. Men Festus svarte da at Paulus ble holdt i varetekt i Cæsarea, og at han selv snart skulle dra dit ned. Han sa: De av dere som har myndighet til det, kan da dra ned sammen med meg. Om det er noe galt med denne mannen, kan de da fremføre sin anklage imot ham. Han ble der ikke mer enn åtte - ti dager før han reiste ned til Cæsarea igjen. Dagen etter satte han seg på dommersetet og bød at Paulus skulle føres fram. Da han var kommet inn, stilte de jødene som var kommet fra Jerusalem, seg rundt ham og fremførte mange svære anklager mot ham. Men de var ikke i stand til å bevise dem. Og Paulus forsvarte seg og sa: Verken mot jødenes lov eller mot templet eller mot keiseren har jeg forbrutt meg. Men da Festus gjerne ville vinne takk av jødene, svarte han Paulus og sa: Er du villig til å dra opp til Jerusalem og der få dom av meg i denne saken? Men Paulus sa: Jeg står for keiserens domstol. Der har jeg rett til å bli dømt. Mot jødene har jeg ikke gjort noen urett. Det vet du også meget vel. Har jeg begått urett, og har jeg gjort noe som fortjener døden, så ber jeg meg ikke fri for å dø. Men er det ikke noe i det som disse anklager meg for, da kan ingen overgi meg til dem bare for å gjøre dem til lags. Jeg innanker saken min for keiseren. Festus talte da med sine rådgivere, og svarte så: For keiseren har du innanket din sak, til keiseren skal du fare. Noen dager senere kom kong Agrippa* og Berenike** til Cæsarea for å hilse på Festus. Da de nå hadde vært der i flere dager, fortalte Festus kongen om Paulus og sa: Her er en mann som Feliks lot være igjen som fange. Da jeg kom til Jerusalem, førte yppersteprestene og jødenes eldste anklage mot ham og ba om å få ham dømt. Jeg svarte dem da at det ikke er skikk og bruk hos romerne å overgi noe menneske til noen. Den anklagede må først bli stilt fram for sine anklagere og få anledning til å forsvare seg mot klagemålet. Da de så var kommet sammen her, utsatte jeg ikke saken, men satte meg neste dag på dommersetet og bød at mannen skulle føres fram. Men da anklagerne sto omkring ham, hadde de ikke noen forbrytelse å anklage ham for, slik jeg hadde tenkt meg, men de hadde noen stridsspørsmål med ham om deres egen religion, og om en som hette Jesus, som var død, men som Paulus sa var i live. Da jeg nå var i villrede angående denne striden, spurte jeg om han ville reise til Jerusalem og der få dom i saken. Men Paulus anket saken for å bli holdt i varetekt til keiserens avgjørelse forelå. Jeg bød da at han skulle bli holdt i varetekt til jeg kunne sende ham til keiseren.