2 Korinter 11:16-30

Igjen sier jeg: La ingen holde meg for en dåre! Men selv om dere nå gjør det, så ta likevel imot meg - om enn som en dåre - for at også jeg kan få rose meg litt! Det jeg her sier, det taler jeg ikke etter Herrens vilje, men som i dårskap, når jeg roser meg så tillitsfullt. Siden så mange roser seg på kjødelig vis, vil også jeg rose meg. For dere tåler jo gjerne dårene, dere som er så kloke! Dere tåler det jo om noen gjør dere til treller, om noen utsuger dere, om noen fanger dere, om noen opphøyer seg over dere, om noen slår dere i ansiktet! Med skam sier jeg det, siden vi synes å ha vært så svake! Men det andre våger å rose seg av - nå taler jeg som en dåre - det våger vel også jeg å rose meg av! Er de hebreere? Jeg også. Er de israelitter? Jeg også. Er de av Abrahams ætt? Jeg også. Er de Kristi tjenere? Jeg taler i vanvidd: Jeg er det enda mer! Jeg har arbeidet mer. Jeg har fått flere slag. Jeg har oftere vært i fengsel. Jeg har ofte vært i dødsfare. Av jødene har jeg fem ganger fått førti slag på ett nær. Tre ganger er jeg blitt gitt stokkeslag, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd, et døgn har jeg vært i dypet. Ofte har jeg vært på reiser - i fare på elver, i fare blant røvere, i fare blant landsmenn, i fare blant hedninger, i fare i by, i fare i ørken, i fare på hav, i fare blant falske brødre, i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet. I tillegg til alt annet har jeg det som daglig ligger over meg, omsorgen for alle menighetene. Hvem er svak uten at også jeg blir svak? Hvem voldes anstøt, uten at det brenner i meg? Er det nødvendig at jeg roser meg, da vil jeg rose meg av det som hører min skrøpelighet til.