1 Samuel 30:1-20

Da David og mennene hans på den tredje dagen kom til Siklag, hadde amalekittene overfalt sydlandet og Siklag. De hadde inntatt Siklag og brent det opp. Kvinnene og alle som var der, både små og store, hadde de tatt til fange. De hadde ikke drept noen, men de hadde ført dem bort og var dratt sin vei. Da David og mennene hans kom til byen, fikk de se at den var brent opp, og at deres koner og sønner og døtre var tatt til fange. Da brast de i gråt, både David og de folkene som var med ham. De gråt til de ikke lenger var i stand til å gråte. Også Davids to koner, Akinoam fra Jisre’el og Abiga’il, karmelitten Nabals kone, var tatt til fange. Og selv kom David i stor nød, for folket sa at de ville steine ham, så harme og sorgfulle var de alle sammen for sine sønners og sine døtres skyld. Men David søkte styrke hos Herren sin Gud. Han sa til presten Abjatar, sønn av Akimelek: Kom hit til meg med efoden*! Og Abjatar brakte efoden til David. Og David spurte Herren: Skal jeg sette etter denne røverflokken? Kan jeg nå dem igjen? Herren svarte: Sett etter dem! Du skal nå dem igjen, og du skal frelse fangene! David dro av sted med de seks hundre mann som fulgte ham, og de kom til Besor-bekken. Der ble en del av dem igjen. David satte etter fienden med fire hundre mann, men to hundre mann ble igjen - de var for trette til å gå over Besor-bekken. Så fant de en egypter som lå på marken, og de tok ham med seg til David. De ga ham mat, som han åt, og lot ham få vann å drikke. De ga ham også et stykke fikenkake og to rosinkaker. Da han hadde spist, vendte hans livsånd tilbake. For han hadde ikke smakt mat og ikke drukket vann på tre dager og tre netter. Og David spurte ham: Hvem hører du til, og hvor er du fra? Han svarte: Jeg er en egyptisk gutt, tjener hos en amalekittisk mann. Men min herre gikk fra meg her fordi jeg ble syk for tre dager siden. Vi hadde gjort innfall i sydlandet hvor kreterne* bor, i det landet som hører Juda til, og i den delen av sydlandet som tilhører Kalebs ætt, og vi hadde brent opp Siklag. Da sa David til ham: Vil du føre meg ned til denne røverflokken? Han svarte: Sverg ved Gud at du ikke vil drepe meg og heller ikke overgi meg i min herres hånd, så vil jeg føre deg ned til den røverflokken du taler om. Deretter førte han ham dit. Og se, der lå de spredt rundt omkring over hele marken og åt og drakk og holdt fest med alt det store byttet de hadde tatt fra filistrenes land og fra Juda land. David hogg dem ned helt fra skumringen til neste dags kveld. Og ingen av dem slapp unna så nær som fire hundre unge menn som kastet seg på kamelene og flyktet. David berget alt det som amalekittene hadde tatt, også sine to koner berget David. Det manglet ikke noen, verken liten eller stor, verken sønner eller døtre. Heller ikke noe av byttet eller av det de hadde tatt med seg manglet. Alt sammen hadde David med seg tilbake. David tok alt kveget, både småfe og storfe, og de gikk foran buskapen og ropte: Dette er Davids bytte.