1 Samuel 18:1-16

Etter Davids samtale med Saul ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel. Jonatan fikk ham kjær som sitt eget liv. Samme dag tok Saul ham til seg, han lot ham ikke mer få vende tilbake til sin fars hus. Og Jonatan gjorde en pakt med David, fordi han hadde ham kjær som sitt eget liv. Jonatan tok av seg den ytterkappen han hadde på, og ga den til David, likeså krigsklærne sine, ja, også sverdet og buen og beltet. Så dro David ut. Han bar seg klokt at i alt det Saul satte ham til. Saul satte ham over krigsmennene sine, og han var vel likt av hele folket, også av Sauls tjenere. Så skjedde det da de kom hjem, da David vendte tilbake etter at han hadde slått filisteren, at kvinnene gikk ut fra alle Israels byer for å møte kong Saul med sang og dans, med tamburiner og med gledesrop og med musikk. Og de dansende kvinnene istemte en sang og sa: Saul har slått sine tusener, men David sine ti tusener! Da ble Saul meget vred, for dette ordet likte han dårlig. Og han sa: De har gitt David ti tusener, og meg har de gitt tusener! Nå står det bare tilbake at han får kongedømmet! Fra den dagen så Saul stadig skjevt til David. Dagen etter kom det en ond ånd fra Gud over Saul. Han profeterte* inne i huset, og David spilte på harpen, som han pleide å gjøre hver dag. Saul hadde et spyd i hånden. Da kastet Saul spydet og tenkte: Jeg vil støte det gjennom David og inn i veggen. Men David bøyde seg til side for ham to ganger. Saul var redd for David, for Herren var med ham, men han var veket bort fra Saul. Derfor sendte Saul ham fra seg og satte ham til høvding over tusen. Og han gikk foran folket både når de dro ut og når de kom inn. David bar seg klokt at i alt han tok seg fore, og Herren var med ham. Da nå Saul så at han bar seg meget klokt at, ble han redd for ham. Men hele Israel og Juda hadde David kjær, for det var han som dro ut og dro inn foran dem.