Versete biblice populare din Femte Mosebok 1

Împărtășește

Da svarte jeg dere: ‘Ikke vær redde eller la dere skremme av dem! Herren deres Gud, som har vært med dere og gått foran dere, skal kjempe for dere. Han vil gripe inn på samme måte som Han grep inn rett foran øynene på dere i Egypt. Dere har jo erfaring med hvordan Herren har hjulpet dere gjennom ørkenen: Han bar dere som en mann bærer sønnen sin, hele veien der dere gikk, og helt hit.’ Men til tross for det jeg sa, trodde dere ikke på Herren deres Gud – Han som gikk foran dere på veien for å se ut et sted hvor dere kunne slå leir. Han var med dere som en skysøyle om dagen, og en flamme om natten. Slik viste Han dere veien dere skulle gå.

På den tiden sa jeg til dere: ‘Jeg alene klarer ikke å bære dere. Herren deres Gud har gjort dere til et stort folk. Nå er dere blitt så mange som stjernene på himmelen. Må Herren, deres fedres Gud, gjøre dette folket enda 1000 ganger større og velsigne dere slik Han har lovet! Jeg synes det er tungt å skulle bære ansvaret alene. Jeg tynges ned av klagene deres.

«Herren vår Gud sa dette til oss ved Horeb: ‘Dere har bodd ved dette fjellet lenge nok. Snu nå, bryt opp og dra mot amorittenes fjell, til alle stedene som ligger omkring på sletten, i fjellene og i lavlandet, Negev i Sør og ved kysten mot havet, til kanaaneernes land og til Libanon, helt til den store elven Eufrat. Se, Jeg har lagt landet rett i hendene deres. Gå nå og innta dette landet som Herren deres Gud lovet å gi til deres forfedre Abraham, Isak og Jakob med alle deres etterkommere.’

«Herren vår Gud sa dette til oss ved Horeb: ‘Dere har bodd ved dette fjellet lenge nok. Snu nå, bryt opp og dra mot amorittenes fjell, til alle stedene som ligger omkring på sletten, i fjellene og i lavlandet, Negev i Sør og ved kysten mot havet, til kanaaneernes land og til Libanon, helt til den store elven Eufrat. Se, Jeg har lagt landet rett i hendene deres. Gå nå og innta dette landet som Herren deres Gud lovet å gi til deres forfedre Abraham, Isak og Jakob med alle deres etterkommere.’

Den gangen befalte jeg også dommerne deres: ‘Hør på de uenighetene som folk har! Døm rettferdig mellom en mann og hans bror, eller om det skulle være en fremmed som er hos ham. Dere skal ikke være partiske når dere dømmer; dere skal høre like mye på liten og stor. Dere skal ikke være redd for noe menneske, for dommen hører Gud til. Er det en sak som er for vanskelig for dere, skal dere komme til meg med den, så jeg kan vurdere den.’