Norsk Bibel Lyd Ny Testamente

<div class="version vid102 iso6393nob" data-vid="102" data-iso6393="nob">
 <div class="book bkACT">
 <div class="chapter ch27" data-usfm="ACT.27">
 <div class="label">27</div><div class="s">Paulus blir sendt med skip til Roma</div><div class="p"> 1Da det var avgjort at vi skulle seile av sted til Italia, overga de b&#229;de Paulus og noen andre fanger til en h&#248;vedsmann som hette Julius. Han tilh&#248;rte den keiserlige h&#230;ravdelingen. #25:12,25. 2Vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium som skulle seile til havnene langs Asia-landet. S&#229; dro vi av sted. Sammen med oss var Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika. #19:29. 20:4. Kol 4:10. Filem 24. 3Den andre dagen kom vi inn til Sidon. Julius, som behandlet Paulus med vennlighet, ga ham lov til &#229; g&#229; til venner og nyte godt av deres omsorg. #24:23. 28:16. 4Derfra dro vi videre og seilte i le av Kypros, fordi vinden var imot. 5Etter at vi hadde seilt over havet utenfor Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia. 6Der fant h&#248;vedsmannen et skip fra Aleksandria som skulle til Italia, og han f&#248;rte oss om bord i det. 7I mange dager gikk det n&#229; tregt med seilingen. Vi vant med n&#248;d og neppe fram imot Knidos. Da vi ikke kunne komme videre p&#229; grunn av vinden, seilte vi i le av Kreta rundt Kapp Salmone. #Tit 1:5,12. 8Det var s&#229; vidt vi kom oss forbi der, men omsider n&#229;dde vi et sted som heter Godhavn, like ved byen Lasea. 9Det var g&#229;tt lang tid, og det var blitt farlig &#229; ferdes p&#229; sj&#248;en fordi det allerede var over fasten*. Paulus advarte dem derfor #3Mos 16:29#*etter den store forsoningsdagen (3Mos 16:29),#dvs. i september eller oktober.</div><div class="p"> 10og sa: Menn, jeg ser at denne sj&#248;reisen vil medf&#248;re skade og stort tap ikke bare p&#229; last og skip, men ogs&#229; for livet v&#229;rt. #v.21. 2Kor 11:26. 11Men h&#248;vedsmannen satte mer lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa. 12Og da havnen ikke egnet seg s&#229; godt for vinteropplag, ble de fleste enige om at de skulle seile videre derfra. En ville pr&#248;ve om en kunne n&#229; fram og ta vinterhavn i F&#248;niks, en annen havn p&#229; Kreta, som vender mot s&#248;rvest og nordvest. 13Da det n&#229; begynte &#229; bl&#229;se en svak s&#248;nnavind, tenkte de at de kunne gjennomf&#248;re det de hadde satt seg fore. De lettet anker, og seilte langs Kreta, n&#230;r land. 14Men ganske snart kom det en sterk virvelvind som de kaller eurakylon, og kastet seg ned fra &#248;ya. #Mark 4:37. 15Skipet ble feid av sted og kunne ikke holdes opp mot vinden. Vi ga da opp og lot oss drive. 16Da vi kom i le av en liten &#248;y som hette Klauda, var det bare s&#229; vidt vi fikk berget livb&#229;ten. 17Da de hadde f&#229;tt den om bord, grep de til n&#248;dhjelp og surret tau om skipet. De var n&#229; redde for &#229; drive ned p&#229; Syrten, og slapp ut drivankeret og drev av sted. 18Vi ble n&#229; kastet omkring av stormen, og den f&#248;lgende dagen begynte de &#229; kaste lasten over bord. 19Den tredje dagen kastet vi med egne hender skipsutstyret i sj&#248;en. 20Da verken sol eller stjerner viste seg p&#229; flere dager, og det veldige uv&#230;ret fortsatte, var det fra n&#229; av forbi med alt h&#229;p om redning. 21N&#229; hadde de ikke f&#229;tt mat i seg p&#229; lenge, og Paulus sto fram iblant dem og sa: Menn, dere burde ha h&#248;rt p&#229; meg og ikke seilt ut fra Kreta, s&#229; hadde dere spart dere for denne skaden og dette tapet! #v.10,11,33. 22Men n&#229; ber jeg dere v&#230;re ved godt mot, for ikke en sjel iblant dere skal g&#229; tapt, men bare skipet. 23For i natt sto det for meg en engel fra den Gud som jeg tilh&#248;rer og som jeg tjener, 24og sa: Frykt ikke, Paulus! Du m&#229; st&#229; fram for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg, som gave. #23:11. 25V&#230;r derfor ved godt mot, menn! For jeg stoler p&#229; Gud at det skal g&#229; slik som det er sagt meg. 26Men vi skal strande p&#229; en eller annen &#248;y. #28:1.</div><div class="s">Skibbrudd</div><div class="p"> 27Da den fjortende natten var kommet, og vi drev omkring i Adriaterhavet, skj&#248;nte sj&#248;folkene midt p&#229; natten at det bar mot land. 28Da de loddet, fant de tjue favner. Men da de kom et lite stykke lenger og loddet igjen, fant de femten favner. 29Da de fryktet for at de kanskje kunne st&#248;te p&#229; skj&#230;r, kastet de fire ankere ut fra akterstavnen, og &#248;nsket bare at det m&#229;tte bli dag. 30Men sj&#248;folkene ville pr&#248;ve &#229; r&#248;mme bort fra skipet. De firte livb&#229;ten ned p&#229; sj&#248;en under det p&#229;skudd at de ville legge anker ut fra forstavnen. 31Da sa Paulus til h&#248;vedsmannen og soldatene: Dersom ikke disse blir om bord i skipet, kan dere ikke bli reddet. 32Da kappet soldatene tauene p&#229; livb&#229;ten og lot den drive bort. 33Da det led mot dag, oppfordret Paulus alle til &#229; spise. Og han sa: I dag er det den fjortende dagen dere har g&#229;tt i spenning uten mat, uten &#229; ta noe til dere. 34Derfor ber jeg dere &#229; ta f&#248;de til dere, for det h&#248;rer med til deres frelse. For det skal ikke falle et h&#229;r av hodet p&#229; noen iblant dere. 35Da han hadde sagt dette, tok han et br&#248;d, takket Gud for alles &#248;yne og br&#248;t det og begynte &#229; spise. 36Da fikk de alle nytt mot, og de tok selv f&#248;de til seg. 37Vi var i alt to hundre og syttiseks sjeler p&#229; skipet. 38Da de var blitt mette, lettet de skipet ved &#229; kaste matvarene p&#229; sj&#248;en. 39Da det ble dag, kjente de ikke landet, men de ble var en vik med en sandstrand. Der bestemte de seg for &#229; sette skipet p&#229; land, om det var mulig. 40De kappet da ankrene og lot dem g&#229; i sj&#248;en. De l&#248;ste ogs&#229; de tauene som de hadde surret rorene med. S&#229; heiste de forseilet for vinden, og styrte mot stranden. 41Men de drev inn mot en grunne som hadde dypt vann p&#229; begge sider. Her st&#248;tte de p&#229; med skipet. Forskipet satte seg fast og sto ur&#248;rlig, men akterskipet ble etter hvert sl&#229;tt i stykker av de kraftige brenningene. 42Soldatene ville n&#229; drepe fangene, for at ikke noen av dem skulle sv&#248;mme bort og r&#248;mme. 43Men h&#248;vedsmannen, som ville berge Paulus, hindret dem i &#229; utf&#248;re planen. Han befalte at de som kunne sv&#248;mme, f&#248;rst skulle kaste seg ut og komme seg p&#229; land. 44S&#229; skulle de andre komme etter, noen p&#229; planker og andre p&#229; vrakrester. P&#229; den m&#229;ten fikk alle berget seg i land. #v.22,24,25.</div>
 </div>
 </div>
</div>

Da det var avgjort at vi skulle seile av sted til Italia, overga de både Paulus og noen andre fanger til en høvedsmann som hette Julius. Han tilhørte den keiserlige hæravdelingen. Vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium som skulle seile til havnene langs Asia-landet. Så dro vi av sted. Sammen med oss var Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika. Den andre dagen kom vi inn til Sidon. Julius, som behandlet Paulus med vennlighet, ga ham lov til å gå til venner og nyte godt av deres omsorg. Derfra dro vi videre og seilte i le av Kypros, fordi vinden var imot. Etter at vi hadde seilt over havet utenfor Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia. Der fant høvedsmannen et skip fra Aleksandria som skulle til Italia, og han førte oss om bord i det. I mange dager gikk det nå tregt med seilingen. Vi vant med nød og neppe fram imot Knidos. Da vi ikke kunne komme videre på grunn av vinden, seilte vi i le av Kreta rundt Kapp Salmone. Det var så vidt vi kom oss forbi der, men omsider nådde vi et sted som heter Godhavn, like ved byen Lasea. Det var gått lang tid, og det var blitt farlig å ferdes på sjøen fordi det allerede var over fasten*. Paulus advarte dem derfor
og sa: Menn, jeg ser at denne sjøreisen vil medføre skade og stort tap ikke bare på last og skip, men også for livet vårt. Men høvedsmannen satte mer lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa. Og da havnen ikke egnet seg så godt for vinteropplag, ble de fleste enige om at de skulle seile videre derfra. En ville prøve om en kunne nå fram og ta vinterhavn i Føniks, en annen havn på Kreta, som vender mot sørvest og nordvest. Da det nå begynte å blåse en svak sønnavind, tenkte de at de kunne gjennomføre det de hadde satt seg fore. De lettet anker, og seilte langs Kreta, nær land. Men ganske snart kom det en sterk virvelvind som de kaller eurakylon, og kastet seg ned fra øya. Skipet ble feid av sted og kunne ikke holdes opp mot vinden. Vi ga da opp og lot oss drive. Da vi kom i le av en liten øy som hette Klauda, var det bare så vidt vi fikk berget livbåten. Da de hadde fått den om bord, grep de til nødhjelp og surret tau om skipet. De var nå redde for å drive ned på Syrten, og slapp ut drivankeret og drev av sted. Vi ble nå kastet omkring av stormen, og den følgende dagen begynte de å kaste lasten over bord. Den tredje dagen kastet vi med egne hender skipsutstyret i sjøen. Da verken sol eller stjerner viste seg på flere dager, og det veldige uværet fortsatte, var det fra nå av forbi med alt håp om redning. Nå hadde de ikke fått mat i seg på lenge, og Paulus sto fram iblant dem og sa: Menn, dere burde ha hørt på meg og ikke seilt ut fra Kreta, så hadde dere spart dere for denne skaden og dette tapet! Men nå ber jeg dere være ved godt mot, for ikke en sjel iblant dere skal gå tapt, men bare skipet. For i natt sto det for meg en engel fra den Gud som jeg tilhører og som jeg tjener, og sa: Frykt ikke, Paulus! Du må stå fram for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg, som gave. Vær derfor ved godt mot, menn! For jeg stoler på Gud at det skal gå slik som det er sagt meg. Men vi skal strande på en eller annen øy.

Da den fjortende natten var kommet, og vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar mot land. Da de loddet, fant de tjue favner. Men da de kom et lite stykke lenger og loddet igjen, fant de femten favner. Da de fryktet for at de kanskje kunne støte på skjær, kastet de fire ankere ut fra akterstavnen, og ønsket bare at det måtte bli dag. Men sjøfolkene ville prøve å rømme bort fra skipet. De firte livbåten ned på sjøen under det påskudd at de ville legge anker ut fra forstavnen. Da sa Paulus til høvedsmannen og soldatene: Dersom ikke disse blir om bord i skipet, kan dere ikke bli reddet. Da kappet soldatene tauene på livbåten og lot den drive bort. Da det led mot dag, oppfordret Paulus alle til å spise. Og han sa: I dag er det den fjortende dagen dere har gått i spenning uten mat, uten å ta noe til dere. Derfor ber jeg dere å ta føde til dere, for det hører med til deres frelse. For det skal ikke falle et hår av hodet på noen iblant dere. Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øyne og brøt det og begynte å spise. Da fikk de alle nytt mot, og de tok selv føde til seg. Vi var i alt to hundre og syttiseks sjeler på skipet. Da de var blitt mette, lettet de skipet ved å kaste matvarene på sjøen. Da det ble dag, kjente de ikke landet, men de ble var en vik med en sandstrand. Der bestemte de seg for å sette skipet på land, om det var mulig. De kappet da ankrene og lot dem gå i sjøen. De løste også de tauene som de hadde surret rorene med. Så heiste de forseilet for vinden, og styrte mot stranden. Men de drev inn mot en grunne som hadde dypt vann på begge sider. Her støtte de på med skipet. Forskipet satte seg fast og sto urørlig, men akterskipet ble etter hvert slått i stykker av de kraftige brenningene. Soldatene ville nå drepe fangene, for at ikke noen av dem skulle svømme bort og rømme. Men høvedsmannen, som ville berge Paulus, hindret dem i å utføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, først skulle kaste seg ut og komme seg på land. Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester. På den måten fikk alle berget seg i land.

Listen to Apostlenes gjerninger 27