Forkynneren 1:1-18
Forkynneren 1:1-18 Norsk Bibel 88/07 (NB)
Ord av Forkynneren, sønn av David, konge i Jerusalem. Tomhet og atter tomhet, sier Forkynneren, tomhet og atter tomhet! Alt er tomhet. Hva vinning har mennesket av alt sitt strev, som han plager seg med under solen? Slekt går, og slekt kommer, men jorden står alltid ved lag. Solen går opp, og solen går ned, og skynder seg tilbake til stedet der den går opp. Vinden blåser mot sør, så dreier den mot nord. Den vender og snur seg under sin gang og begynner så igjen sitt løp. Alle bekker renner ut i havet, men havet blir ikke fullt. Til det stedet som bekkene går, dit går de alltid igjen. Alle ting strever seg trett, mer enn noen kan si. Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre. Det som har vært, er det som skal bli. Det som er hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen. Blir det sagt om noe: Se, dette er nytt! - så har det vært til for lenge siden, i svunne tider som var før oss. Ingen minnes dem som før har levd, heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer etter dem. Jeg, Forkynneren, var konge over Israel i Jerusalem. Jeg vendte mitt hjerte til å ransake og utforske med visdom alt det som hender under himmelen. Det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage seg med. Jeg så alt det som ble gjort under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag etter vind. Det som er kroket, kan ikke bli rett. Det som mangler, kan ingen regne med. Jeg talte med meg selv i mitt indre og sa: Se, jeg er blitt større og rikere i visdom enn alle som har hersket over Jerusalem før meg. Mitt hjerte har skuet stor visdom og kunnskap. Jeg vendte mitt hjerte til å kjenne visdommen og forstå dårskap og uforstand. Men jeg skjønte at også dette var jag etter vind. For med stor visdom følger stor gremmelse. Den som øker kunnskap, øker smerte.
Forkynneren 1:1-18 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)
Ordene til Forkynneren, Davids sønn, konge i Jerusalem. «Tomt og verdiløst», sier Forkynneren. «Tomt og verdiløst, alt er tomhet.» Hvilken vinning har mennesket av alt sitt strev, det han strever med under solen? Generasjoner går og generasjoner kommer, men jorden står for evig. Solen går opp, og solen går ned, den jager videre til det stedet der den sto opp. Vinden farer mot sør og vender så mot nord. Vinden virvler rundt hele tiden og kommer stadig tilbake til sitt kretsløp. Alle elvene renner ut i havet, likevel blir ikke havet fullt. Til det stedet elvene kom fra, dit vender de alltid tilbake igjen. Mange ord tretter bare ut, og mannen får ikke sagt det han vil. Øyet blir ikke mettet av å se, heller ikke blir øret fylt opp av hva det får høre. Det som har vært, er det som skal bli, det som har skjedd, er det som skal skje. Det er intet nytt under solen. Kan det sies om noe: «Se, dette er nytt»? Det har allerede vært til i eldgamle tider som var før oss. Ingen minnes det som kom først, og om alt det som kommer, skal det heller ikke være noe minne hos dem som kommer etter. Jeg, Forkynneren, var konge over Israel i Jerusalem. Jeg har hengitt mitt hjerte til å søke og granske ved visdom alt det som har skjedd under himmelen. Denne onde plagen har Gud gitt til menneskets sønner, så de kan oppøve seg ved den. Jeg har sett alle gjerningene som er gjort under solen. Og se, alt er meningsløshet og jag etter vind. Det som er kroket, kan ikke gjøres rett, og det som mangler, kan ikke regnes med. Jeg talte i mitt hjerte og sa: «Se, jeg er blitt stor, og jeg har fått mer visdom enn alle dem som har hersket over Jerusalem før meg. Mitt hjerte har fått innsikt i stor visdom og kunnskap.» Jeg henga mitt hjerte til å forstå visdom og forstå hva galskap og dårskap er. Jeg fikk erkjenne at også dette er jag etter vind. For med stor visdom følger stor sorg, og den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.
Forkynneren 1:1-18 Bibel 1930 - Bibelselskapet (BIBEL1930)
Ord av predikeren, sønn av David, konge i Jerusalem. Bare tomhet, sier predikeren, bare idelig tomhet! Alt er tomhet. Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møier sig med under solen? Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig. Og solen går op, og solen går ned, og den haster tilbake til det sted hvor den går op. Vinden går mot syd og vender sig mot nord; den vender og vender sig om under sin gang og begynner så atter sitt kretsløp. Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen. Alle ting strever utrettelig, ingen kan utsi det; øiet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre. Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen. Er det noget hvorom en vilde si: Se, dette er nytt(-)så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss. Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer efter. Jeg, predikeren, var konge over Israel i Jerusalem, og jeg vendte min hu til å ransake og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen; det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med. Jeg sa alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag efter vind. Det som er kroket, kan ikke bli rett, og det som mangler, kan ingen regne med. Jeg talte med mig selv i mitt indre og sa: Se, jeg har vunnet mig større og rikere visdom enn alle som har rådet over Jerusalem før mig, og mitt hjerte har skuet megen visdom og kunnskap. Og jeg vendte min hu til å kjenne visdommen og kjenne dårskap og uforstand, men jeg skjønte at også dette var jag efter vind. For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.
Forkynneren 1:1-18 Bibel2011 - Bibelselskapet (BIBEL2011)
Ord av Forkynneren, sønn av David og konge i Jerusalem. Forgjeves, sier Forkynneren, forgjeves og forgjengelig – alt er forgjeves! Hva har mennesket igjen for sitt strev, for alt det strever med under solen? Slekter går, og slekter kommer, men jorden er alltid den samme. Solen går opp, og solen går ned, så lengter den tilbake til stedet der den går opp. Den skinner og vandrer mot sør, så vender den og vandrer mot nord, mens vinden snur og skifter og tar fatt på sin rundgang igjen. Alle elver renner ut i havet, men havet blir ikke fullt; dit elvene før har rent, fortsetter de å renne. Alle ting går sin strevsomme gang, menneskets ord strekker ikke til. Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre. Det som har skjedd, skal atter skje, og det som ble gjort, skal gjøres på nytt. Intet er nytt under solen. Blir det sagt om noe: «Se, dette er nytt», har det likevel hendt i tidligere tider, lenge før oss. Ingen minnes det som før har hendt. Og det som skal komme, vil heller ingen minnes i slektene som følger. Jeg, Forkynneren, var konge over Israel, i Jerusalem. Jeg la meg på hjertet å undersøke og granske med visdom alt som blir gjort under himmelen. Det er et ondt strev Gud har gitt menneskene å plage seg med. Jeg betraktet hver gjerning som blir gjort under solen. Se, alt er forgjeves, som å gjete vinden! Det som er kroket, kan ingen rette opp. Det som mangler, kan ingen telle. Jeg sa i mitt hjerte: Se, jeg har vunnet større visdom enn noen som har hersket i Jerusalem før meg. Mye har jeg lært å kjenne av visdom og kunnskap. Jeg la meg på hjertet å lære hva som er visdom, og hva som er dårskap og uforstand. Da fant jeg at også dette er som å gjete vinden. For med stor visdom følger store kvaler. Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.
Forkynneren 1:1-18 Bibel1978/1985 - Bibelselskapet (BIBEL1978)
Ord av Forkynneren, sønn av David, konge i Jerusalem. Alt er tomhet, sier Forkynneren, ja, alt er bare tomhet. Hva har menneskene igjen for sitt strev, av alt de sliter med under solen? Slekter går, og slekter kommer, men jorden står alltid ved lag. Solen går opp, og solen går ned, så skynder den seg tilbake til stedet der den går opp. Vinden blåser mot sør, så dreier den mot nord; stadig snur og skifter den og tar fatt på samme rundgang igjen. Alle elver renner ut i havet, men havet blir ikke fullt; dit elvene før har rent, fortsetter de å renne. Mannen blir trett av å tale og får ikke sagt det han vil. Øyet blir ikke mett av å se, og øret får aldri nok av å høre. Det som var, skal alltid være, og det som skjedde, skal atter skje. Det fins ikke noe nytt under solen. Blir det sagt om noe: «Se, dette er nytt», har det likevel vært der før, helt fra eldgammel tid. Ingen tenker på slekter som var; og slekter som en gang kommer, vil heller ikke leve i minnet hos dem som siden skal følge. Jeg, Forkynneren, var konge over Israel, i Jerusalem. Jeg satte meg fore å granske og utforske med visdom alt det som skjer under himmelen. Det er et plagsomt strev Gud har gitt menneskene. Jeg så på alt som hender, det som blir gjort under solen. Se, alt er tomhet og jag etter vind. Det som er kroket, kan ikke rettes, og det som mangler, kan ikke telles. Jeg sa i mitt stille sinn: Se, jeg har fått større og rikere visdom enn noen annen som har hersket i Jerusalem før meg. Mye har jeg lært å kjenne av visdom og kunnskap. Jeg la vinn på å lære visdom å kjenne, å få kjennskap til uforstand og dårskap. Men jeg fant at også det er jag etter vind. For med stor visdom følger mange kvaler. Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.