Apostlenes gjerninger 27
NB

Apostlenes gjerninger 27

27
Paulus blir sendt med skip til Roma
1Da det var avgjort at vi skulle seile av sted til Italia, overga de både Paulus og noen andre fanger til en høvedsmann som hette Julius. Han tilhørte den keiserlige hæravdelingen. #25:12,25. 2Vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium som skulle seile til havnene langs Asia-landet. Så dro vi av sted. Sammen med oss var Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika. #19:29. 20:4. Kol 4:10. Filem 24. 3Den andre dagen kom vi inn til Sidon. Julius, som behandlet Paulus med vennlighet, ga ham lov til å gå til venner og nyte godt av deres omsorg. #24:23. 28:16. 4Derfra dro vi videre og seilte i le av Kypros, fordi vinden var imot. 5Etter at vi hadde seilt over havet utenfor Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia. 6Der fant høvedsmannen et skip fra Aleksandria som skulle til Italia, og han førte oss om bord i det. 7I mange dager gikk det nå tregt med seilingen. Vi vant med nød og neppe fram imot Knidos. Da vi ikke kunne komme videre på grunn av vinden, seilte vi i le av Kreta rundt Kapp Salmone. #Tit 1:5,12. 8Det var så vidt vi kom oss forbi der, men omsider nådde vi et sted som heter Godhavn, like ved byen Lasea. 9Det var gått lang tid, og det var blitt farlig å ferdes på sjøen fordi det allerede var over fasten*. Paulus advarte dem derfor #3Mos 16:29#*etter den store forsoningsdagen (3Mos 16:29),#dvs. i september eller oktober.
10og sa: Menn, jeg ser at denne sjøreisen vil medføre skade og stort tap ikke bare på last og skip, men også for livet vårt. #v.21. 2Kor 11:26. 11Men høvedsmannen satte mer lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa. 12Og da havnen ikke egnet seg så godt for vinteropplag, ble de fleste enige om at de skulle seile videre derfra. En ville prøve om en kunne nå fram og ta vinterhavn i Føniks, en annen havn på Kreta, som vender mot sørvest og nordvest. 13Da det nå begynte å blåse en svak sønnavind, tenkte de at de kunne gjennomføre det de hadde satt seg fore. De lettet anker, og seilte langs Kreta, nær land. 14Men ganske snart kom det en sterk virvelvind som de kaller eurakylon, og kastet seg ned fra øya. #Mark 4:37. 15Skipet ble feid av sted og kunne ikke holdes opp mot vinden. Vi ga da opp og lot oss drive. 16Da vi kom i le av en liten øy som hette Klauda, var det bare så vidt vi fikk berget livbåten. 17Da de hadde fått den om bord, grep de til nødhjelp og surret tau om skipet. De var nå redde for å drive ned på Syrten, og slapp ut drivankeret og drev av sted. 18Vi ble nå kastet omkring av stormen, og den følgende dagen begynte de å kaste lasten over bord. 19Den tredje dagen kastet vi med egne hender skipsutstyret i sjøen. 20Da verken sol eller stjerner viste seg på flere dager, og det veldige uværet fortsatte, var det fra nå av forbi med alt håp om redning. 21Nå hadde de ikke fått mat i seg på lenge, og Paulus sto fram iblant dem og sa: Menn, dere burde ha hørt på meg og ikke seilt ut fra Kreta, så hadde dere spart dere for denne skaden og dette tapet! #v.10,11,33. 22Men nå ber jeg dere være ved godt mot, for ikke en sjel iblant dere skal gå tapt, men bare skipet. 23For i natt sto det for meg en engel fra den Gud som jeg tilhører og som jeg tjener, 24og sa: Frykt ikke, Paulus! Du må stå fram for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg, som gave. #23:11. 25Vær derfor ved godt mot, menn! For jeg stoler på Gud at det skal gå slik som det er sagt meg. 26Men vi skal strande på en eller annen øy. #28:1.
Skibbrudd
27Da den fjortende natten var kommet, og vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar mot land. 28Da de loddet, fant de tjue favner. Men da de kom et lite stykke lenger og loddet igjen, fant de femten favner. 29Da de fryktet for at de kanskje kunne støte på skjær, kastet de fire ankere ut fra akterstavnen, og ønsket bare at det måtte bli dag. 30Men sjøfolkene ville prøve å rømme bort fra skipet. De firte livbåten ned på sjøen under det påskudd at de ville legge anker ut fra forstavnen. 31Da sa Paulus til høvedsmannen og soldatene: Dersom ikke disse blir om bord i skipet, kan dere ikke bli reddet. 32Da kappet soldatene tauene på livbåten og lot den drive bort. 33Da det led mot dag, oppfordret Paulus alle til å spise. Og han sa: I dag er det den fjortende dagen dere har gått i spenning uten mat, uten å ta noe til dere. 34Derfor ber jeg dere å ta føde til dere, for det hører med til deres frelse. For det skal ikke falle et hår av hodet på noen iblant dere. 35Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øyne og brøt det og begynte å spise. 36Da fikk de alle nytt mot, og de tok selv føde til seg. 37Vi var i alt to hundre og syttiseks sjeler på skipet. 38Da de var blitt mette, lettet de skipet ved å kaste matvarene på sjøen. 39Da det ble dag, kjente de ikke landet, men de ble var en vik med en sandstrand. Der bestemte de seg for å sette skipet på land, om det var mulig. 40De kappet da ankrene og lot dem gå i sjøen. De løste også de tauene som de hadde surret rorene med. Så heiste de forseilet for vinden, og styrte mot stranden. 41Men de drev inn mot en grunne som hadde dypt vann på begge sider. Her støtte de på med skipet. Forskipet satte seg fast og sto urørlig, men akterskipet ble etter hvert slått i stykker av de kraftige brenningene. 42Soldatene ville nå drepe fangene, for at ikke noen av dem skulle svømme bort og rømme. 43Men høvedsmannen, som ville berge Paulus, hindret dem i å utføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, først skulle kaste seg ut og komme seg på land. 44Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester. På den måten fikk alle berget seg i land. #v.22,24,25.