Parallell
1
Israel ved Horeb
1Dette er de ordene som Moses talte til hele Israel i ørkenen på den andre siden av Jordan. Det var i ødemarken, midt imot Suf, mellom Paran og Tofel og Laban og Haserot og Di-Sahab, 2elleve dagsreiser fra Horeb etter den veien som fører til Se’ir-fjellene, til Kadesj-Barnea. 3Det var i det førtiende året, i den ellevte måneden, den første dagen i måneden, at Moses talte til Israels barn og bar fram alt det Herren hadde befalt ham å tale til dem. 4Det var etter at han hadde slått Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesjbon, og etter at han ved Edre’i hadde slått Og, kongen i Basan, som bodde i Asjtarot. #4Mos 21:23,24,33,35. Jos 12:4. 5På den andre siden av Jordan, i Moabs land, begynte Moses å utlegge denne loven, og han sa: 6Herren vår Gud talte til oss ved Horeb og sa: Lenge nok har dere oppholdt dere ved dette fjellet. #4Mos 10:10,12. 7Bryt nå opp og gi dere på veien til amorittfjellene og til alle de folk som bor der omkring, i ødemarken, i fjellbygdene og i lavlandet og i sydlandet og ved havstranden - til kana’aneernes land og til Libanon, helt til den store elven, elven Frat. #10:24. 1Mos 15:18. 8Se, jeg har gitt dere dette landet. Dra av sted og innta det landet som Herren med ed har lovt å gi deres fedre Abraham, Isak og Jakob og deres ætt etter dem! 9Den gang sa jeg til dere: Jeg makter ikke alene å bære dere. #2Mos 18:18,24.
10Herren deres Gud har gjort dere tallrike, så dere i dag er mange som stjernene på himmelen. #26:5. 1Mos 15:5. 22:17. 11Måtte bare Herren, deres fedres Gud, gjøre dere tusen ganger flere enn dere er, og velsigne dere, som han har lovt! 12Men hvordan kan jeg alene bære strevet og byrden med dere og all kranglingen deres? 13Kom med noen vise og forstandige og prøvede menn fra hver av stammene! Så vil jeg sette dem til høvdinger over dere. 14Da svarte dere meg: Det er både rett og godt det du sier. 15Så tok jeg stammehøvdingene deres, vise og prøvede menn, og satte dem til høvdinger over dere. Noen satte jeg over tusen, noen over hundre, noen over femti og noen over ti. Jeg gjorde dem til tilsynsmenn over stammene. 16Den gang bød jeg også deres dommere og sa: Hør på de sakene som deres brødre har seg imellom, og døm med rettferdighet mellom en mann og hans bror eller en fremmed som bor hos ham! #16:18,19. 17Dere skal ikke gjøre forskjell på folk når dere dømmer. Den minste som den største skal dere høre på. Dere skal ikke være redde for noen, for dommen hører Gud til. Men om noen sak er for vanskelig for dere, skal dere føre den fram for meg. Så vil jeg høre på den. #2Krøn 19:6. Ord 24:23. Joh 7:24. 18På samme tid bød jeg dere alt det dere skulle gjøre.
Speiderne og Guds straff
19Så brøt vi opp fra Horeb og dro gjennom hele den store og forferdelige ørkenen som dere har sett, på vei til amorittfjellene, slik som Herren vår Gud befalte oss. Og vi kom til Kadesj-Barnea.
20Da sa jeg til dere: Nå er dere kommet til amorittfjellene, som Herren vår Gud vil gi oss. 21Se, Herren din Gud har gitt dere landet. Dra opp og innta det, som Herren, dine fedres Gud, har sagt deg! Frykt ikke og vær ikke redd! 22Da kom dere til meg alle sammen og sa: La oss sende folk i forveien for oss, så de kan utspeide landet for oss og gi oss melding om veien dit opp, og om byene vi kommer til! #4Mos 13:1-3.
23Dette syntes jeg godt om, og jeg tok ut blant dere tolv menn, én mann for hver stamme. 24De dro av sted og dro opp i fjellene og kom til Esjkol-dalen. Og de utspeidet landet. #4Mos 13:21-25. 25De tok med seg noe av landets frukt ned til oss, og de ga oss melding og sa: Det landet som Herren vår Gud vil gi oss, er et godt land. 26Men dere ville ikke dra dit opp. Dere var gjenstridige mot Herrens, deres Guds ord. #4Mos 14:1-4. 27Dere knurret i teltene deres og sa: Herren hater oss! Derfor har han ført oss ut av Egypt og vil gi oss i amorittenes hånd og ødelegge oss. 28Hva er det for et land vi skal dra opp til? Våre brødre har gjort vårt hjerte motløst, for de sa: Det er et folk som er større og høyere enn vi! De har store byer med murer som når til himmelen, og der så vi også anakittenes barn. #9:1,2. 4Mos 13:28,33. 29Da sa jeg til dere: La dere ikke skremme, og vær ikke redde for dem. 30Herren deres Gud, som går foran dere, han skal kjempe for dere, slik som dere så han gjorde det for dere i Egypt #3:22. 20:4. 2Mos 14:14,25. Jos 10:14,42. 31og siden i ørkenen. Der så du hvordan Herren din Gud bar deg, som en mann bærer sitt barn, hele den veien dere gikk, til dere kom til dette stedet. #8:2 ff. 32:10 ff. Apg 13:18. 32Likevel trodde dere ikke på Herren deres Gud, 33han som gikk foran dere på veien for å finne leirplass for dere, om natten i en ild, så dere kunne se den veien dere skulle gå, og om dagen i en sky. #2Mos 13:21. 4Mos 9:15-23. 10:33 ff. 34Da Herren hørte det dere sa, ble han vred og sverget: 35Sannelig, ikke noen av disse menn, av denne onde slekt, skal se det gode landet jeg har sverget å ville gi deres fedre - 36ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn. Han skal få se det. Til ham og hans barn vil jeg gi det landet han har trådt på med sin fot, for han har trofast fulgt Herren. #4Mos 14:21-24. 26:64,65. 32:10 ff. Jos 14:9. 37Også meg ble Herren vred på for deres skyld. Og han sa: Heller ikke du skal komme dit inn. #4Mos 20:12. 27:13,14. 38Josva, Nuns sønn, som går deg til hånde, han skal komme dit inn. Sett mot i ham, for han skal skifte landet ut til arv blant Israel. 39Og deres barn, som dere sa ville bli til krigsbytte, deres sønner, som ennå ikke kan skille godt fra ondt, de skal komme dit inn. Dem vil jeg gi det, de skal ta det i eie. #4Mos 14:3,31. 40Men snu nå og dra ut i ørkenen, på veien til Rødehavet! 41Da svarte dere meg og sa til meg: Vi har syndet mot Herren! Nå vil vi dra opp og kjempe, slik som Herren vår Gud har befalt oss. Og dere bandt våpnene på dere hver og en, og dere mente det var en lett sak å dra opp i fjellandet. #4Mos 14:40-45. 42Da sa Herren til meg: Si til dem: Dere skal ikke dra opp, og dere skal ikke kjempe, for jeg er ikke med dere. Dere kommer bare til å bli slått av fiendene. 43Og jeg talte til dere, men dere hørte ikke på meg. Dere var gjenstridige mot Herrens ord, og dere var så overmodige at dere dro opp i fjellene. 44Men amorittene, som bodde der i fjellene, dro ut mot dere, og de forfulgte dere som en bisverm. De slo dere sønder og sammen i Se’ir og drev dere like til Horma. 45Da vendte dere tilbake og gråt for Herrens åsyn. Men Herren hørte ikke på klagene og vendte ikke sitt øre til dere. 46Derfor måtte dere bli i Kadesj i så lang tid, hele den tiden dere var der.