1 Samuel 20
NB
20
Jonatan hjelper David, og han flykter
1Men David flyktet fra Nevajot ved Rama. Han kom og sa til Jonatan: Hva har jeg gjort? Hva er min misgjerning, og hva er min synd mot din far, siden han står meg etter livet? 2Da sa han til ham: Langt ifra! Du skal ikke dø. Min far gjør aldri noe, verken stort eller smått, uten at han lar meg få vite det. Hvorfor skulle da min far skjule dette for meg? Nei, det er ikke slik. 3Men David svarte med en ed: Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne. Derfor tenker han slik: Jonatan må ikke få vite dette, for at han ikke skal bli bedrøvet. Men så sant Herren lever, og så sant du lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden. 4Da sa Jonatan til David: Alt det du ønsker, vil jeg gjøre for deg. 5David svarte Jonatan: I morgen er det nymånedagen. Da skulle jeg jo sitte til bords med kongen. Men la meg nå få gå, så vil jeg gjemme meg ute på marken til om kvelden i overmorgen. #4Mos 28:10 ff. Amos 8:5. 6Dersom din far savner meg, så skal du si: David ba meg inntrengende om lov til å gå hjem til Betlehem i all hast, for hele ætten holder nå sin årlige ofring der. 7Dersom han da sier: Det er godt! - da kan din tjener være trygg. Men dersom hans vrede blir opptent, så kan du være viss på at det er hans faste forsett å gjøre noe ondt. 8Vis da godhet mot din tjener, siden du har latt din tjener tre inn i vennskapspakt med deg i Herrens navn! Men er det noen misgjerning hos meg, så drep meg du! Hvorfor skal du vel føre meg til din far? #18:3. 23:18. 9Jonatan svarte: Nei, det skal aldri hende deg! Men skjønner jeg at det er et fast forsett hos min far å la noe ondt hende deg, skulle jeg da ikke la deg få vite det?
10Da sa David til Jonatan: Hvem skal varsle meg om det eller si meg om din far gir deg et hardt svar? 11Og Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken! Så gikk de begge dit ut.
12Og Jonatan sa til David: Ved Herren, Israels Gud: I morgen eller i overmorgen på denne tiden vil jeg finne ut om min far er vel sinnet mot David. Dersom jeg så ikke sender bud til deg og lar deg få vite det, 13så må Herren la det gå Jonatan ille både nå og siden! Vil min far føre ondt over deg, så skal jeg la deg få vite det og la deg slippe bort, så du kan dra din vei i fred. Må Herren være med deg, som han har vært med min far! #3:17. Rut 1:17. 14Og hvis jeg ennå er i live, vil du da ikke gjøre Herrens miskunnhet mot meg og ikke la meg dø? 15Aldri noensinne vil du ta bort din godhet fra mitt hus, ikke engang når Herren gjør ende på Davids fiender og utrydder dem alle som én av jorden. 16Så gjorde Jonatan en pakt med Davids hus og sa: Herren ta hevn over Davids fiender! #18:3. 17Ved sin kjærlighet til David, fikk Jonatan ham til å love dette med ed, for han hadde ham kjær som sitt eget liv. #18:1,3. 19:1. 18Så sa Jonatan til ham: I morgen er det nymånedagen. Da vil du bli savnet når plassen din er tom. 19Men gå i overmorgen fort ned til det stedet hvor du holdt deg gjemt den dagen ugjerningen skulle vært utført, og sett deg ved Esel-steinen. #19:2,3. 20Da skal jeg skyte tre piler bortover mot deg som om jeg skjøt til måls. 21Så skal jeg sende tjeneren min dit bort og si: Gå og finn pilene! Sier jeg da til tjeneren: Se, pilene ligger hitenfor deg, ta dem! - så kan du komme. For da kan du være trygg. Så sant Herren lever, det er ingen fare. 22Men sier jeg til den unge mannen: Se, pilene ligger bortenfor deg! - så må du gå. For da vil Herren at du skal dra bort! 23Og når det gjelder det vi har talt om, jeg og du, så er Herren vitne mellom meg og deg til evig tid. 24Så gjemte David seg ute på marken. Da det ble nymåne, satte kongen seg til bords for å holde måltid.
25Kongen satt på sin vanlige plass, på plassen ved veggen. Jonatan sto opp, og Abner satte seg ved siden av Saul. Men Davids plass var tom. 26Saul sa ikke noe den dagen, for han tenkte: Det har vel hendt ham noe, så han ikke er ren - nei, han er sikkert ikke ren. #3Mos 7:20,21. 15:16 ff. 27Men da Davids plass var tom også den neste dagen, dagen etter nymåne, sa Saul til Jonatan, sin sønn: Hvorfor er ikke Isais sønn kommet til måltidet verken i går eller i dag? 28Jonatan svarte Saul: David ba meg inntrengende om å få lov til å gå til Betlehem. 29Han sa: Vær så snill å la meg få gå! For hele ætten vår holder en offerhøytid i vår by. Min bror har selv pålagt meg å komme. Hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, så gi meg lov til å dra bort og hilse på brødrene mine! - Derfor er han ikke kommet til kongens bord. 30Da ble Sauls vrede opptent mot Jonatan, og han sa til ham: Du sønn av en dårlig og gjenstridig kvinne! Vet jeg ikke at du har Isais sønn kjær til skam for deg selv og for din mor som fødte deg! 31Så lenge Isais sønn er til på jorden, er verken du eller din kongemakt trygg. Send derfor bud og hent ham hit til meg, for han er dødsens. 32Jonatan svarte Saul, sin far, og sa til ham: Hvorfor skal han dø? Hva har han gjort? #19:4,5. 33Men Saul slynget spydet mot ham for å felle ham. Da skjønte Jonatan at det var hans fars faste forsett å drepe David. #18:10. 19:10. 34Og Jonatan sto opp fra bordet i brennende vrede. Han smakte ikke mat den andre nymånedagen. Han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde hånet ham. 35Morgenen etter gikk Jonatan ut på marken på den tiden han hadde avtalt med David. Han hadde en liten gutt med seg.
36Og han sa til gutten: Spring og finn pilene som jeg skyter ut! Gutten sprang av sted, og han skjøt pilene bort over ham. 37Og da gutten kom til det stedet hvor pilen lå, den som Jonatan hadde skutt, ropte Jonatan til gutten: Ligger ikke pilen bortenfor deg? 38Så ropte Jonatan enda en gang til gutten: Vær snar! Skynd deg! Stans ikke! Og Jonatans gutt samlet pilene opp og kom tilbake til sin herre. 39Men gutten visste ikke om noe. Det var bare Jonatan og David som visste hva det gjaldt. 40Så ga Jonatan sine våpen til gutten og sa til ham: Gå inn til byen med dette! 41Da gutten var gått, kom David fram på sørsiden av steinen. Han falt på sitt ansikt til jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt begge, men David mest.
42Og Jonatan sa til David: Gå bort i fred! Når det gjelder det vi to har tilsverget hverandre i Herrens navn, skal Herren for alltid være vitne om pakten mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt. 43Så brøt David opp og gikk sin vei. Men Jonatan gikk inn i byen.