24
1Da Bileam så at det var Herrens vilje at han skulde velsigne Israel, gikk han ikke bort for å søke tegn, som han hadde gjort de to første ganger, men vendte sig mot ørkenen. 2Og Bileam løftet sine øine og så Israel leiret efter sine stammer. Da kom Guds Ånd over ham, 3og han tok til å kvede og sa: Så sier Bileam, Beors sønn, så sier mannen hvis øie er lukket, {nemlig for den ytre verden} 4så sier han som hører ord fra Gud, som skuer syner fra den Allmektige, segnet til jorden med oplatt øie: 5Hvor fagre er dine telt, Jakob, dine boliger, Israel! 6Som vide bekkedaler, som haver ved en elv, som aloètrær Herren har plantet, som sedrer ved vannet! 7Det strømmer vann av hans spann, og hans ætt bor ved store vann. Mektigere enn Agag {sannsynligvis et felles navn på amalekittenes konger} skal hans konge være, ophøiet hans kongerike! 8Gud førte ham ut av Egypten; styrke har han som en villokse; han skal fortære hedningefolkene som står ham imot, og knuse deres ben og gjennembore dem med sine piler. 9Han legger sig, han hviler som en løve, som en løvinne; hvem våger å vekke ham? Velsignet være den som velsigner dig, og forbannet den som forbanner dig!
10Da optendtes Balaks vrede mot Bileam, og han slo sine hender sammen. Og Balak sa til Bileam: Jeg kalte dig hit for å forbanne mine fiender, og nu har du velsignet tre ganger.
11Far nu hjem så fort du kan! Jeg hadde tenkt å vise dig ære, men du ser Herren har nektet dig den. 12Bileam svarte Balak: Sa jeg ikke allerede til de bud du sendte til mig: 13Om Balak gav mig sitt hus fullt av sølv og gull, kunde jeg ikke overtrede Herrens ord og gjøre noget efter mitt eget tykke, enten godt eller ondt; jeg kan ikke tale annet enn hvad Herren sier. 14Se, jeg vender nu hjem til mitt folk; men la mig først varsle dig om hvad dette folk skal gjøre med ditt folk i de siste dager.
15Og han tok til å kvede og sa: Så sier Bileam, Beors sønn, så sier mannen hvis øie er lukket,
16så sier han som hører ord fra Gud og har fått kunnskap fra den Høieste, han som skuer syner fra den Allmektige, segnet til jorden med oplatt øie: 17Jeg ser ham, men ikke nu, jeg skuer ham, men ikke nær; en stjerne stiger op av Jakob, et spir løfter sig fra Israel; han knuser Moabs tinninger og utrydder ufreds-ætten. 18Edom blir ham underlagt, og Se'r, hans fiende, blir ham underlagt; stort velde vinner Israel. 19En hersker går ut fra Jakob, han utrydder av byene dem som har reddet sig dit. 20Så fikk han se amalekittene; da tok han til å kvede og sa: Det første blandt hedningefolkene er Amalek; men til sist skal han gå til grunne.
21Så fikk han se kenittene, og han tok til å kvede og sa: Fast er din bolig, og bygget på klippen ditt rede; 22men enda skal Kain {kenittenes stamfar står i stedet for folket selv} bli ødelagt når Assur fører dig bort i fangenskap. 23Så tok han igjen til å kvede og sa: Ve! Hvem skal bli i live når Gud lar dette skje? 24Skiber kommer fra Kittims kyst, {Kittim er egentlig Kypern, og i videre mening øene og kystene nordvest for Jødeland} de kuer Assur, og de kuer Eber; men også han {han som kommer fra Kittims kyst} skal gå til grunne. 25Så gjorde Bileam sig rede og vendte hjem igjen; og Balak drog også sin vei.
Loading reference in secondary version...