5
1Dengang sang Debora og Barak Abinoams sønn, denne sang: 2Lov Herren, fordi fyrstene i Israel gikk først i striden fordi folket møtte villig frem! 3Hør, I konger! Lytt til, I høvdinger! Jeg(-)jeg vil synge om Herren; jeg vil lovsynge Herren, Israels Gud. 4Herre, da du gikk ut fra Se'r, da du skred frem fra Edoms mark, da bevet jorden, himlene dryppet, skyene dryppet av vann. 5Fjellene skalv for Herrens åsyn, Sinai der borte skalv for Herrens, Israels Guds åsyn.
6I Samgars, Anats sønns dager, i Jaels dager var stiene øde, de veifarende gikk på krokete stier.
7Det fantes ingen fører i Israel, nei, ingen før jeg, Debora, stod frem, før jeg stod frem, en mor i Israel. 8De valgte nye guder, da var der kamp ved portene; ei såes skjold, ei heller spyd blandt firti tusen i Israel. 9Mitt hjerte slår for Israels høvdinger og for dem som villig møtte frem blandt folket. Pris Herren! 10Syng, I som rider på lyse aseninner, I som sitter på eders tepper, og I som vandrer på veien! 11Bueskytternes røst lyder ved brønnene; der priser de Herrens rettferdige verk, hans styrelses rettferdige verk i Israel. Dengang steg de ned til portene, Herrens folk.
12Våkn op, våkn op, Debora, våkn op, våkn op, stem i en sang! Stå op, Barak, og før dine fanger i fangenskap, du Abinoams sønn!
13Dengang lød det: Stig ned, du lille flokk, stig ned til heltene, du folk! Herre, stig ned og strid for mig blandt kjempene! 14Av Efra'm steg de ned, de som har sin rot på Amaleks fjell; efter dig kom Benjamin blandt dine folk; av Makir steg høvdinger ned, og av Sebulon de som drar frem med hærførerstav, 15og fyrster i Issakar med Debora, og som Issakar, så Barak; i dalen styrter de avsted i hans følge. Ved Rubens bekker holdtes store rådslagninger. 16Hvorfor blev du sittende mellem fehegnene og hørte på hyrdefløitene? Ved Rubens bekker holdtes store rådslagninger. 17Gilead(-)hinsides Jordan blev han i ro, og Dan(-)hvorfor dvelte han ved skibene? Aser blev sittende ved havets bredd, og ved sine bukter blev han i ro. 18Sebulon er et folk som ringeakter sitt liv inntil døden, likeså Naftali på sine fjell. 19Konger kom, de stred, dengang stred Kana'ns konger ved Ta'nak, ved Megiddos vann; hærfang av sølv fikk de ikke. 20Fra himmelen stred de, stjernene fra sine baner, de stred mot Sisera. 21Kisons bekk rev dem bort, den eldgamle bekk, Kisons bekk. Skrid frem, min sjel, med kraft! 22Da trampet hestenes hover under kjempenes jagende, jagende fart. 23Forbann Meros, sa Herrens engel, forbann, forbann dets folk, fordi de ikke kom Herren til hjelp, Herren til hjelp blandt kjempene.
24Priset fremfor kvinner være Jael, kenitten Hebers hustru! Fremfor kvinner i telt være hun priset!
25Vann bad han om, melk gav hun ham; i prektig skål bar hun frem fløte. 26Sin hånd rekker hun ut efter teltpluggen og sin høire hånd efter arbeidshammeren; hun slår Sisera med hammeren, knuser hans hode, sønderslår og gjennemborer hans tinning. 27For hennes føtter seg han ned, falt han, lå han; for hennes føtter seg han ned, falt han; der han seg ned, der lå han fellet. 28Gjennem vinduet skuer hun og roper, Siseras mor, ut gjennem gitteret: Hvorfor venter hans vogn med å komme? Hvorfor dveler hans traveres skritt? 29De klokeste av hennes fruer svarer henne, og selv gir hun sig svar på sine ord: 30Til visse finner de hærfang og skifter: En kvinne, to kvinner til manns, hærfang av farvede klær for Sisera, hærfang av farvede klær, utsydde klær, én farvet klædning, to utsydde halsduker for hver av de hærtatte kvinner! 31Måtte alle dine fiender omkomme således, Herre, og de som elsker ham, være som solen når den går frem i sin kraft! (-)Og landet hadde ro i firti år.
Loading reference in secondary version...