Matteus 14:22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29, 30, 31, 32, 33, 34, 35, 36

Og straks nødde han disiplene til å gå i båten og dra i forveien for ham over til den andre siden, mens han sendte folket fra seg.

Da han hadde sendt folket fra seg, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Og da kvelden kom, var han der alene.

Men båten var alt midt ute på sjøen, og den stampet hardt mot bølgene, for vinden var imot.

Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen.

Da disiplene fikk se ham der han gikk på sjøen, ble de slått av skrekk og sa: Det er et spøkelse! Og de skrek av redsel.

Men Jesus talte straks til dem og sa: Vær ved godt mot, det er meg. Frykt ikke!

Da svarte Peter ham og sa: Herre, er det deg, da byd meg å komme til deg på vannet!

Han sa: Kom! Og Peter steg ut av båten og gikk bortover vannet mot Jesus.

Men da han så det veldige uværet, ble han redd, og begynte å synke. Da ropte han: Herre, frels meg!

Jesus rakte straks hånden ut og grep tak i ham, og han sa til ham: Du lite troende! Hvorfor tvilte du?

Og da de steg opp i båten, la stormen seg.

Men de som var i båten, kom og falt ned for ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn!

Da de var kommet over, la de til ved Gennesaret-landet.

Folk der på stedet kjente ham igjen, og de sendte bud rundt i hele omlandet, og førte til ham alle som hadde ondt.

Og de ba ham om at de bare måtte få røre ved minnedusken på kappen hans. Og alle som rørte ved ham, ble helbredet.